Statsminister Erna Solberg og kultur- og likestillingsminister Abid Raja presenterer handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer i Oslo den 23. september 2020. I forgrunnen med hijab og ryggen mot fotografen sitter Islamsk Råd Norges tidligere leder Lena Larsen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

I et moderne demokrati vil statens lover og forskrifter regulere samfunnslivet, men skillet mellom stat og samfunn må være tydelig og anerkjent av staten selv. Noen stikkord: organisasjonsfrihet, religionsfrihet, personvern, dvs. rett til privatliv og til å bestemme over egne personopplysninger, ytringsfrihet med få og klart formulerte begrensninger,

En demokratisk stat kan likevel nedtone skillet mellom stat og samfunn – jeg mener det er en tendens i Norge i dag. Med sitt mangfoldige grep om samfunnet begynner staten å minne om en eneveldig, landsfaderlig monark. Det spiller ingen rolle hvilke partier som har regjeringsmakt, her er man overens. Først et kort blikk på et av de mykeste grepene, det rent retoriske.

Staten blir dugnadens herre

Dugnad, slik vi inntil nylig forsto det, er et større, praktisk arbeid som utføres i fellesskap av mennesker som vanligvis bor i samme område. En dugnad kan være et engangsprosjekt eller arrangeres regelmessig, et par ganger årlig. En dugnad arrangeres ikke av stat, kommune eller noen annen offentlig instans. Det er en privat tradisjon for arbeid i fellesskap.

Men det var før det, og ikke nå. Nå kan vi regne med at unge folk tenker på dugnad som noe staten iverksetter for et formål som staten synes er godt, for eksempel å bringe flere migranter til vår del av verden. Norske politikere erklærte for flere år siden, senest i 2015, at det er en dugnad å ta imot «flyktninger». Det var noe nytt: en permanent dugnad. Nå vil EU arrangere en stor dugnad, og selvsagt skal Norge være med. Dugnad er jo et vaskeekte norsk ord.

De opprinnelige dugnadene ble utført uten at noen ble betalt for det. Denne dugnaden derimot krever at skattebetalerne punger ut. Vi skal ikke merke det. Det inngår i skatte- og avgiftssuget.

Også koronasmitten fører til dugnad. I virkeligheten handler det om å følge myndighetenes påbud om hvordan man skal oppføre seg. Kan det kalles en dugnad? Jada, fordi dette er felles innsats for folkehelsen. Til forskjell fra inntak av nye «flyktninger» kan påbudene ikke være permanente, noe som gjør dugnadsordet mer anvendelig.

Staten har i begge tilfeller satt sitt stempel på dugnaden, den har statliggjort det samfunnsmessige. Vi kan regne med at flere offentlige tiltak i fremtiden vil bli presentert som dugnader. Også på andre måter signaliserer norske politikere at de tar hånd om fellesskapet. Kanskje er felleskap rett og slett det politikere tar hånd om?

Den hardeste grepet er forestillingen om hatkriminalitet

Dette er politiets definisjon: «Hatkriminalitet er straffbare handlinger som er motivert av hat eller negative holdninger.» Ifølge §185 må straffbare ytringer gjelde hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne. De første tre kriteriene synes å beskytte alle, men vi vet at hvithet, norsk etnisitet, kristen religion og sekulært livssyn ikke er ment. De «sårbare minoritetene» er ment.

En etnisk norsk gutt som verken er homofil eller funksjonshemmet, kan være utsatt for mye hån og ringeakt, men han tilhører majoriteten og er derfor ikke sårbar på den riktige måten – som Julie Dahle har vært inne på. Staten lar oss forstå at den etnisk norske majoriteten er sterk og mektig, den trenger ingen slik beskyttelse – et innenrikspolitisk motstykke til den utenrikspolitiske stormannsgalskapen.

Hvordan avgjøre om en ytring er motivert av hat? Hva vil det si at «negative holdninger» sideordnes med «hat»?

Lovgivere har ikke forsøkt å klargjøre hva som menes med hat, forståelig nok, for oppgaven er uoversiktlig. Hvordan gjøre det klarere? Man kan forsøke å avgrense fra nærliggende mentale tilstander. Hat er ikke identisk med raseri, som typisk er en forbigående sinnstilstand. Hatet må sitte dypere og være varig, om enn ikke livsvarig. Hat er også forskjellig fra forakt. Den som forakter en person, kjenner seg sterkere, overlegen, mer verdig. Den som hater, kan meget vel kjenne seg svak, underlegen, truet. Hat kan heller ikke være det samme som avsky, fordi … slik kan man fortsette. Resultatet av metoden kan muligens være mer klarhet i begrepene, men det blir ikke av den grunn lettere å fastslå om hat foreligger eller ikke. Snarere tvert imot.

Visse ord kan med rette kalles grove, sjikanøse, giftige, krenkende, ondskapsfulle. Hvis noen er stilt for retten for å ha brukt slikt språk, må man ikke da, gitt politiets definisjon, forsøke å finne ut om motivet er hat eller noe annet? Hvordan? En rettspsykiatrisk evaluering? I praksis er det ikke tale om noe slikt. Kan man søke hjelp hos de store romanforfattere? Dostojevskij? Et skarpt og innlevende blikk i sjelens grunner og avgrunner. En forfatter kan dømme sine oppdiktede personer, men ikke som i en rettssal. Hjelpen blir mer menneskelig enn juridisk profesjonell.

Ta det velkjente: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.» For denne groteske ytringen på Facebook ble en kvinne dømt for brudd på §185. Men straffen ble redusert av Høyesterett. En dommer begrunner det slik: «Jeg legger da vekt på at A har brutt straffeloven § 185 ved en enkelt anledning, at hun ikke er straffet for lignende forhold tidligere, og at hun ikke har fremsatt en ytring som oppfordrer eller gir tilslutning til grove integritetskrenkelser.» (dommens pkt. 44) Dette kunne vel også skape tvil om hat virkelig er drivkraften hos den dømte?

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, leder for islamsk råd Abdirahman Diriye, Senaid Kobilica og Lena Larsen under presentasjonen av handlingsplanen mot diskriminering av og hat mot muslimer i Oslo den 23. september 2020. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Slik usikkerhet spiller i praksis ingen rolle. Formuleringen «motivert av hat» forespeiler en psykologisk innsikt som retten ikke kan ha. Det som betyr noe, er språkbruken. «Hatefull ytring» betyr en ytring som politiet og domstolen ikke vil tolerere. Det er umulig å angi hvilke ord som er forbudt. Hvert tilfelle må vurderes for seg. Men folk skal vite at hvis man bruker stygge ord, da kan man bli stemplet som hatefull – det er poenget med «hatkriminalitet».

Også negative holdninger – hvem har ingen slike? – er i praksis identisk med ytringer som staten ikke vil tolerere. Følgelig må man være forsiktig, man kan ikke vite hvor grensen går. Staten mener tydeligvis at bare nordmenn har negative holdninger som krever en handlingsplan. Stadig støter vi nå på statens forestilling om det sterke, usårlige, men fordomsfulle norske folk. Grep må tas for å få skikk på dette folket.

Einar Gerhardsen snakket naturligvis mye om samhold og fellesskap. Landet måtte gjenreises etter krigen, det gjaldt å sikre arbeid og velferd for alle. Gerhardsen var ingen motstander av offentlige reguleringer, men var tonen så irettesettende som den er i dag? Ble det antydet at norsk nasjonalisme er rasistisk? Dagens dystre landsfaderlighet er ikke som Gerhardsens.

Jeg oppfordrer enda en gang til å støtte oppropet Fjern rasismeparagrafen.

Statens penible dilemma

At homofile og mennesker med nedsatt funksjonsevne skal beskyttes av §185, har ingenting med innvandring å gjøre. Men når staten nå ønsker at paragrafen skal benyttes oftere, er det muslimer som skal beskyttes. De har status som viktigste «sårbare gruppe». Intensivert innsats av politi og rettsvesen betyr slutten på drømmen om et harmonisk flerkulturelt samfunn. Det var alltid en selvmotsigelse: Det skulle ikke være noe skille mellom oss og dem, men nettopp et slik skille blir skapt og bejublet med «flerkultur». Vel vel, nok om det, uansett er innvandring berikende for oss … Det vil staten fastholde til Dovre faller.

Naturligvis er det oppbyggelig og sympatisk å berette om assimilerte nye landsmenn, de som bidrar positivt til samfunnet. Utvilsomt finnes flere. Folk merker seg gode nyheter, for vi lengter etter dem. Folk lengter ikke etter å høre om kriminalitet blant innvandrerungdom. NRK tier gjerne om den saken. Staten har utviklet et effektivt grep om vår lengsel etter gode nyheter. Slik vi ikke skal merke hva innvandringsdugnaden innebærer økonomisk, skal vi heller ikke merke hva taushetsdugnaden innebærer for kunnskapen om det som skjer i landet.

Staten har ikke bare omsorg for muslimene. Frykt er også inne i bildet. Man frykter at provoserte muslimer vil radikaliseres, nos som øker faren for terror. Det sies rett ut i PSTs siste trusselvurdering, publisert i juni i år:

«Når det gjelder ekstrem islamisme, vurderer vi bevisste forsøk på å krenke religionen islam som den viktigste faktoren i trusselbildet mot Norge i tiden fremover. Det er sannsynlig at slike krenkelser vil medføre radikalisering til ekstrem islamisme.»

Her åpenbares statens dilemma. Det hadde jo vært gunstig å kriminalisere alle «bevisste forsøk på å krenke religionen islam», men det går ikke. Man gjorde et fremstøt med kampanjen mot «islamofobi». Det ble mislykket fordi rett til sleivkjeftet omtale av religion er et kjernepunkt i ytringsfrihet. Slik frihet har fra første stund, dvs. før den ble teoretisk begrunnet, vært folks motstand mot pålagt ærbødighet.

Muslimer har ikke krav på noe særskilt vern for islam, uansett hvor krenket de blir. Til og med Erna Solberg og Abid Raja innrømmer det når de fastslår følgende: «Det er ingen menneskerett å ikke bli krenket. Derfor skal islamkritikk forsvares, men ikke muslimhat» (Vårt Land 23. september.) Vil alle muslimer akseptere den distinksjonen? Mange minoritets-forkjempere vil nok insistere på at retten til ikke å bli krenket er en menneskerett, desto viktigere at statsministeren benekter det.

Vi ser en forskyvning fra «islamofobi» til «muslimhat». Forskyvningen fører inn i en strafferettslig tåke, men innebærer også at det alvorligste angrepet på ytringsfriheten mislyktes. Det er en seier.

Statens dilemma består: hvordan hindre at muslimer radikaliseres uten å provosere oss andre for sterkt? Man søker et kompromiss. I praksis godtar staten islamhat og antyder samtidig at det kan bli nødvendig med en dugnad mot muslimhat. Men der jo ingen grunn til å hate muslimer. De har ikke bestemt statens politikk på noe område.

I etterkrigstiden var norsk politikk sterkt preget av vilje til styring. Med innvandringspolitikken skjedde en påfallende dreining. Sosialister hevder at de ønsker et samfunn som ikke er utlevert på nåde og unåde til globale krefter. Men dette gjelder ikke migrasjon. Der må man være «liberal». Det er et comeback for troen på historiens tvingende krefter. En viss kontroll er nok mulig, men omformingen av Norge til et flerkulturelt samfunn blir presentert både som et stort fremskritt og som en uunngåelig prosess. Her merkes hvor stramt statens grep om samfunnet er blitt: Flerkultur skal vi få «enten vi vil eller ikke», det mest oppriktige en norsk politiker har sagt om saken. Vi som ikke ser noe stort fremskritt og ikke tror på dette uunngåelige, blir betraktet med mistenksomhet. Hvorfor kan man ikke innrømme at vi berikes? Det må nok skyldes rasisme.

Så da Unge Høyres leder anklaget Document for å «spre hat», formulerte hun en nærmest offisiell vurdering. Sandra Bruflot er rede for ledende stillinger i staten og vil der uttrykke seg mer forsiktig, slik erfarne politikere pleier å gjøre. Det innebærer ingen forsoning, for de styrende eliter misliker intenst («hater»?) at Document og andre nettsteder skriver om det som bør forties. Slik at man slipper negative holdninger. Kan statens mektige og vi enes om noe? At vi alle er sårbare, feilbarlige og dødelige?

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!