Uttrykket «mistenkelig dødsfall» er blitt en gjenganger i nyhetene. Det er en eufemisme for mistanke om drap.
Politiets teknikere i arbeid i Suldal i Kristiansand lørdag. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Kan drapet på Dan Eivind Lid være politisk? Det er det store, avgjørende spørsmålet som slo inn med en gang det ble kjent hvem som var drept i Suldal i Kristiansand lørdag. Svaret kan selvsagt være mer komplisert enn som så. Det kan være en blanding av personlige og politiske motsetninger.
Men gitt den store oppmerksomheten Sian fikk på sine markeringer i sommer, er det et skjerpet blikk når et kjent Sian-medlem blir drept. For drept ble Dan Eivind Lid.
Derfor knyttet det seg forventninger til hva politiet ville si på søndagens pressekonferanse. Men de som hadde ventet seg nye opplysninger, ble skuffet.
Politiadvokat Henrik Bjugan Hegdahl levert en uhyre tam presentasjon. Det var nesten på grensen til det komiske når han sa at «vedkommende» har lidd en mistenkelig død, og at det er grunn til å tro at det kan være begått en forbrytelse. Vel, hvis man er blitt drept, er det som regel en forbrytelse. Dette var lek med ord.
Politiet har satt i gang en stor og omfattende etterforskning, og dødsfallet er mistenkelig. Hvis det hadde vært mistanke om andre dødsårsaker, ville vi fått vite det på pressekonferansen.
Hvis de etterforsker drap, er det vel motiv de etterforsker bredt, og ikke ikke-kriminelle årsaker?
Vi arbeider bredt og ut fra flere hypoteser. En av dem er at personen er utsatt for en alvorlig straffbar handling, sa politiadvokat i Agder politidistrikt, Henrik Bjugan Hegdahl,
Snarere virker det som om politiet ønsker å vinne tid og at uttrykket «å holde alle muligheter åpne» derfor ikke handler om kriminaltaktiske skritt, men at politiet befinner seg i et følsomt politisk terreng.
Muligheten for at drapet er politisk, må få det til å gå kaldt nedover ryggen på politi og påtalemakt. Hegdahl kommer med en negativ bekreftelse:
– Politiet har på nåværende tidspunkt ingen holdepunkter for at dødsfallet har en politisk bakgrunn, legger Hegdahl til.
Det er forståelig at politiet blir usikre. Men taushet er ingen holdbar strategi. Da mister man kontrollen.
Ingen vet om Dan-Eivind Lid ble drept av politiske grunner. Men muligheten er der. Den burde politiet adressert i full åpenhet. Da ville de vunnet respekt og tillit fra den delen av befolkningen som mener loven skal være lik for alle.
Jo færre svar politiet gir, jo flere blir vi nødt til å stille.
Omstendighetene
Offentligheten er allerede alarmert av omstendighetene: PST utkalles ikke ved et ordinært drap. Dette er et eksepsjonelt drap. Offeret er nemlig et kjent medlem av Sian. Sian-leder Lars Thorsen sier til TV2 at han ikke kan se noe annet mulig motiv enn et politisk.
Vi vet ikke hvor godt Thorsen kjenner Dan-Eivind Lid. Men det vi vet, er at myndighetene tar dette alvorlig. Hva er det som er så alvorlig? Hvis et Sian-medlem er drept for sitt politiske syns skyld, er det egnet til å skake offentligheten.
Ifølge Aftenposten/Fævennen ble Lid utsatt for grov vold i sitt eget hjem i 2015. Ifølge dommen skyldtes det private motsetninger.
Uønsket sympati?
Det er lett å fremstille Sian i et negativt lys og trekke frem negative trekk ved en person, selv om han er drept. Men når Aftenposten/Fævennen skriver at:
Lid er straffedømt flere ganger.
… så skylder de også leserne å fortelle at det gjaldt en strid om fjerning av grisebilder på sykehusets vegger som muslimene fant støtende. Lid la et malt grisehode utenfor moskeen med en lapp der det sto at «vi vil ha tilbake grisen vår». Moskeen anla sak. Lid ble dømt i tingretten, men frikjent i lagmannsretten. To ganger. Lid var provoserende, og man kan diskutere aksjonsformen. Men han ble altså frikjent, og forfatteren Lars Saabye Christensen skrev et teaterstykke om grisen som forsvant.
Klima
Det er i dag skapt et klima i den vestlige verden som gjør at militante anti-islamister ikke møter noen forståelse, mens islamister glir inn og får særlig lovbeskyttelse. Norge er her i front.
Sian er derfor en gruppering myndighetene ikke ønsker skal få sympati. Hvordan vrir man seg unna dét? En utvei kan være å uthale prosessen, slik at informasjon kan doseres ut.
Det var det politiadvokat Henrik Bjugan Hegdahl holdt på med. Pressekonferansen ga ingenting av nye opplysninger. Ingen er mistenkt eller pågrepet.
Vi går ut fra at det er noen meget ubehagelige spørsmål politiet ikke ønsker å svare på: Hvem kan tenkes å gå hjem til et Sian-medlem for å slå ham i hjel? Er det en nordmann på venstresiden eller en muslim? Det siste alternativet er selvsagt det aller verste – og det politiet frykter mest.
Vi skal ikke spekulere, men disse spørsmålene står og dirrer akkurat nå. Det kan vise seg at de er helt feil, men det er de som er oppe i synsfeltet, og politiet skulle vært oppgaven voksen og tillatt andre å stille spørsmål. Det gjorde de ikke. Dermed overlater de spekulasjonene til pressen.
Part i saken
Men også store deler av pressen har sine særinteresser i forhold til Sian. De ønsker ikke å gi Sian sympati. Derfor heter det i meldingene at Lid var «aktivist» og «sentral». Handler det om å skape noen assosiasjoner som leder tankene i retning av at Lid had it coming, at han var skyld i sin egen død?
Aftenposten/Fævennen sier at Sians markeringer ender i «voldelige konfrontasjoner». Men hvis én part angriper en annen, er det ikke konfrontasjon. Det er aggresjon.
Flere Sian-demonstrasjoner har endt med voldelige konfrontasjoner, blant annet da Sian-leder Lars Thorsen satte fyr på Koranen under en markering i Kristiansand i november 2019.
Dette er uredelig journalistikk, og den preger medienes dekning av høyresiden.
Den liberale pressen har stemplet Trump og anklaget ham for å inspirere rasister fra første stund. Men det er faktisk venstresiden som driver med det som på amerikansk kalles dog whistle politics: Du blåser i hundefløyta med et kallesignal som de innvidde forstår. Det er ikke høyreorienterte som kommer løpende, det er BLM og Antifa.
Lids Facebook-konto viste at han var levende opptatt av amerikansk politikk. Kanskje han la ut feil bilde eller misforsto et budskap? Det er nok når venstresidens bounty-jegere går på jakt.
Men det er vel ikke slik at det å være høyreekstrem betyr at det er åpen jaktsesong på vedkommende? I USA har venstresiden lenge dyrket frem en retorikk hvor Social Justice Warriors kan tillate seg nesten hva som helst. Den retorikken er også til stede i Norge i fremstillingen av anti-islamister.
Portland
I Portland skjøt og drepte Michael Reinoehl (38) et medlem av Patriot Prayer, Aaron «Jay» Danielson, 29. august, uten forvarsel. Antifa feiret drapet. Trump-hatende medier brød seg ikke. Så sent som sist uke sto Joe Biden i Cleveland og sa at Antifa var en idé, ikke en organisasjon, Dette fikk Trump umiddelbart til å reagere, men Biden ble reddet av Chris Wallace, som deretter gikk til angrep på Trump:
“You have repeatedly criticized the vice president for not specifically calling out Antifa and other left-wing extremist groups. But are you willing tonight to condemn white supremacists and militia group and to say that they need to stand down and not add to the violence in a number of these cities as we saw in Kenosha and as we’ve seen in Portland?” Wallace asked.
Men den ekvivalensen Wallace forsøker seg på, er en løgn. Det finnes ingen symmetri mellom Antifa/BLM og høyresiden i USA. Det er ikke de som har rasert byene i sommer og angrepet butikkeiere og tilfeldige bilister. Men journalister nekter å forholde seg til det. De går heller på jakt etter «militser». De fant Proud Boys, som kaller seg «sjåvinistisk» for USA, for menn. Det er ingenting ekstremt med dét. Men venstresiden har et desperat behov for noen å feste oppmerksomheten på.
Ikke-voldelige
Samme med Sian. Man kan ha sine tvil om metodene og språket Sian bruker. Men de er ikke-voldelige. Det skulle man ikke tro når man hører på landets statsminister. Hun er opptatt av å fordømme de uanstendige, som spytter og river i stykker bøker som er hellige for andre. Det må hun gjerne gjøre. Men når hun er helt taus om dem som bruker vold og går løs på politiet fordi disse var frekke nok til å beskytte Sian, har hun krysset over til den andre siden. Erna har valgt anarkiets side. Hun kan gjenta så mye hun vil at hun er for ytringsfriheten.
The proof of the pudding is in the eating.
Vi må bevare proporsjonene og skillelinjene. Sian har så langt holdt seg innenfor. Hun må gjerne si at de er uanstendige, men de er ikke varg i veum. Dét er det andre som er. Vår statsminister forstår ikke hvor grensene går.
Enda mer ubehagelig for henne og mediene er om de med sin hets av Sian har bidratt til at noen føler de har rett til å dra hjem til et Sian-medlem.
Drap er alvorlig. Er det noen som burde vite dét, er det politiet. Offentligheten har krav på å få vite. Er det i det hele tatt mulig å forestille seg at politiet ville sluppet unna med taushet hvis det var en på venstresiden eller en muslim som var drept? Det er ikke det. Da ville mediene gått amok. Men det er en helt hypotetisk situasjon. Politiet og mediene er opptatt av å bygge opp under de samme forestillingene om hvor faren kommer fra.
Er de blitt en del av problemet?
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
