Hans Rustad 
Trumps personlige advokat Rudy Giuliani sitter sammen med pressetalskvinne Kayleigh McEnany og ser på pressekonferansen Trump holder i James S. Brady Briefing Room i Det hvite hus 27. september 2020. Foto: Ken Cedeno/Reuters/Scanpix
New York Times blander nyheter og kommentarer, dvs. de sier «dette er hva vi fant» og «dette er hva det betyr» i samme setning. En oppmerksom leser vil se det, men for de fleste glir det ned ubemerket. Leseren sitter igjen med det inntrykket oppslaget var ment å skape, og budskapet gjentas av Trump-hatende medier over hele verden:
Her er Dagens Næringslivs overskrift:
På amerikansk kalles dette hype. Overdrivelse. I dette tilfelle er den så stor at den sier mer om DN enn om Trump. Sjekk hva DNs kommentatorer skriver om Kina. De er forståelsesfulle, sympatisk innstilt. Det samme er Ine Eriksen Søreide. Det er fortsatt frihandel som gjelder for Norge, og UD mener Kina står for frie markeder.
Trump er den største oksen i en porselensbutikk, deres porselensbutikk, derfor må de ta ham ned. Nå har de forsøkt med sex-livet hans, og med forholdet til Putin. Ukraina-vinkelen var risky, for der har Bidens mange svin på skogen, men de begynte å bli desperate.
Hundrevis av lekkasjer fra illojale tjenestemenn har ikke gjort susen.
Det siste kortet som ikke er spilt, er Trumps finanser.
Hovednarrativet New York Times følger, er Trump som bløffmaker. Han ble president for å øke markedsverdien på sitt brand. Dette er en teori vi har hørt før. Michael Wolfe har det som hovedtese i sin bok Fire & Fury: Trump ble overrasket over seieren. Han trodde aldri han skulle vinne.
Bare den som aldri har sett et Trump-rally, tror på noe så dumt.
Men New York Times mener han bløffer i alt han gjør. Vi skal tro at også politikken hans er en bløff:
Together with related financial documents and legal filings, the records offer the most detailed look yet inside the president’s business empire. They reveal the hollowness, but also the wizardry, behind the self-made-billionaire image — honed through his star turn on “The Apprentice” — that helped propel him to the White House and that still undergirds the loyalty of many in his base.
Ultimately, Mr. Trump has been more successful playing a business mogul than being one in real life.
Indeed, his financial condition when he announced his run for president in 2015 lends some credence to the notion that his long-shot campaign was at least in part a gambit to reanimate the marketability of his name.
Trump er en spiller, og han er en dyktig spiller. En spiller som bløffer og jukser. Trump er en bløff. Den største av dem alle. Det er dét inntrykket New York Times forsøker å skape.
De skriver dette samtidig som frigitte dokumenter viser at mannen som var hovedkilden til drittpakken om Trump, den FBI brukte fire ganger for å få lov til å overvåke Trump-kampanjen, var en russisk agent. Samtidig arbeidet FBI og CIA hånd i hanke med medier som Washington Post og New York Times for å skape historien om at Trump sto i ledtog med Putin.
Granskningen av denne påstanden, som aktørene visste var en løgn, for de hadde selv regissert den, pågikk i over to år og forgiftet det politiske klimaet. Anti-Trump-mediene har ikke omtalt avsløringene om dette setup-et. De har bare sluttet å snakke om Putin og Trump like mye som før, skjønt Biden har ikke helt fått med seg de siste bevisene og kan komme til å dumme seg ut hvis han drar Putin-kortet tirsdag.
Biden er den type politiker mange amerikanere har kommet til å hate: Han anklager Trump for noe han selv har gjort. Han deltok på møtet i Det hvite hus 5. januar 2017, hvor de diskuterte hvordan de skal få has på Michael Flynn. Biden foreslo å bruke the Logan Act. Den er fra 1800-tallet og er aldri blitt brukt. Men det spiller ingen rolle. Når formålet var å få ram på Trump, gjaldt ingen regler.
Amerikanere har fått med seg dét. De har også fått med seg at Biden har benektet befatning med Michael Flynn.
Over evne
En side ved svindleren Trump er at han lever over evne. Han har brukt underskuddene som fradrag, slik at han ikke btaler skatt. Før eller siden kommer regningen, og Trump vil måtte betale hundrevis av millioner dollar en gang i fremtiden, ifølge New York Times.
New York Times klarer ikke bestemme seg for hvilket ben de skal stå på: Hvis Trumps forretninger går med dundrende underskudd, er det kanskje ikke så rart at han ikke betaler skatt, og dét er ikke kriminelt, bare pinlig for ham.
The picture that perhaps emerges most starkly from the mountain of figures and tax schedules prepared by Mr. Trump’s accountants is of a businessman-president in a tightening financial vise.
Most of Mr. Trump’s core enterprises — from his constellation of golf courses to his conservative-magnet hotel in Washington — report losing millions, if not tens of millions, of dollars year after year.
Mistenkeliggjøring
Men underskudd i seg selv er ikke nok for The New York Times. De må konstruere noe mer mistenkelig: at han forsøker å bruke sin presidentstilling til å skaffe kunder til sine golfklubber og hoteller. Men som alle forstår, vil det være mulig å finne kunder i en hotellkjede som man henger ut:
His properties have become bazaars for collecting money directly from lobbyists, foreign officials and others seeking face time, access or favor; the records for the first time put precise dollar figures on those transactions.
At the Mar-a-Lago club in Palm Beach, Fla., a flood of new members starting in 2015 allowed him to pocket an additional $5 million a year from the business. In 2017, the Billy Graham Evangelistic Association paid at least $397,602 to the Washington hotel, where the group held at least one event during its four-day World Summit in Defense of Persecuted Christians.
Men en hotellregning til Billy Graham er for smått til å gjøre noen forskjell. Trump har tvert imot avlyst møter på sine hoteller bl.a. til et G7-møte fordi pressen skrek opp om egeninteresse.
Det er pressen som fortjener søkelys: Washington Post har ringt opp forhåndsbookede gjester på Trumps hoteller og truet med å henge dem ut hvis de ikke avbestiller et booket bryllup.
Småpenger
Beløpene journalistene finner det verdt å nevne, er småtterier. Hvilket forteller at de ikke har noe å fare med.
Trump lovet da han tiltrådte at han ikke skulle pushe for å gjøre nye økonomiske avtaler utenlands. Han hadde 74 millioner dollar i inntekt fra utlandet, og det meste er fra golfklubbene i Skottland og Nord-Irland. Men så er det lisensiering, fra og med «autoritære regimer», skriver NYTimes og anfører Filippinene, India og Tyrkia:
And while much of that money was from his golf properties in Scotland and Ireland, some came from licensing deals in countries with authoritarian-leaning leaders or thorny geopolitics — for example, $3 million from the Philippines, $2.3 million from India and $1 million from Turkey.
Når beløpene kommer ned på slike nivåer, forteller de én ting: NYTimes klynger seg til halmstrå. De har ingenting å fare med.
Zombie-journalistikk
Trump ønsker ikke å offentliggjøre sine skatteforhold. Såpass er tydelig. Det er noe der han ønsker å holde skjult, som kan være vanskelig å forklare, som er dårlig PR. Men én ting synes klart: Bob Mueller og hans team hadde fullmakter til å gjøre alt. Men de fant ingenting på Trump og Putin. Likevel fortsetter NYTimes å late som om det kanskje ligger slike hemmeligheter i skatteforholdene:
Mr. Trump’s elaborate dance and defiance have only stoked suspicion about what secrets might lie hidden in his taxes. Is there a financial clue to his deference to Russia and its president, Vladimir V. Putin?
Hvis det hadde ligget noe slikt i skatteforholdene, ville Mueller og hans team gravd det frem umiddelbart. New York Times vet det, men de driver ikke normal journalistikk. De driver voodoo-journalistikk, og leserne blir zombier.
Trump sa i 2016 at han ville offentliggjøre sine skatteforhold hvis Hillary offentliggjorde de 30.000 e-postene hun slettet. Det var et smart svar.
Sist uke ble det kjent at Bob Mueller og hans team slettet alt innhold på 31 smarttelefoner som var myndighetenes eiendom. Telefoner de hadde brukt i sitt arbeid.
De sletter sine spor. Dette skjer i full offentlighet, og anti-Trump-mediene synes det er helt i orden.
Mange amerikanere har på disse fire årene lært om hva slags metoder anti-Trump-leiren benytter. Det er et skittent spill de bedriver. Derfor gjør ikke avsløringene til New York Times inntrykk på dem.
LONG-CONCEALED RECORDS SHOW TRUMP’S CHRONIC LOSSES AND YEARS OF TAX AVOIDANCE
