Karin Blomgrens verk «Långa kolonner faller från mina fingrar» (2020). Foto: Jonas Haugsvold (utsnitt)
Y-blokken er tegnet av en av Norges mest kjente arkitekter, Erling Viksjø. Bygningen ble ferdigstilt i 1970, og kunstneren Pablo Picasso, som bidro til utsmykkingen, trodde den ville stå i tusen år.
En generasjon senere oppfylte ikke det funksjonalistiske bygget lenger samtidens krav til funksjonalitet, og det blir derfor besluttet revet.
Det er liten grunn til å tro at konseptkunsten som i dag pryder det offentlige rom står mindre utsatt til.
Ta for eksempel Karin Blomgrens verk «Långa kolonner faller från mina fingrar» (2020), som i dag står utstilt i Øvre Slottsgate i Oslo. Installasjonen, utført i betong, glassfiber og stål, er et av til sammen fem verk som Norsk Billedhoggerforening plukket ut til å utsmykke gaten – etter at byens politiske ledelse fjernet alle parkeringsplassene her.
I billedhuggerforeningens egen forklaring til verket får vi vite følgende:
Med utgangspunkt i form og sted undersøker Karin Blomgren byens infrastruktur gjennom å se nærmere på bymiljøets bevegelige moduler, for eksempel sperrestein, markeringskjegler, skiltfundamenter og lignende som settes opp temporært og slik understreker at byen er i stadig endring og utvikling.
Premisset kunstneren arbeider etter – det stadige behovet for endring – kan selvsagt også få betydning for varigheten av kunstnerens eget verk.
Utover den rent underholdningsmessige er det vanskelig å se at kunstverket har noen stor verdi. Det minner om en diger vaskeklut som noen har vridd opp og uforvarende har hengt opp over en samling bilskilt, og det er grenser for hvor lenge man gidder å se på det.
Den rosa elefanten som den radikale miljøbevegelsen Extinction Rebellion satte opp utenfor Stortinget den 21. september i år, illustrerer poenget. Det er ikke lett å se hvilke estetiske eller kunstneriske kvaliteter som skiller de to installasjonene fra hverandre.
Det er heller ikke gitt at Blomgrens verk kommer best ut i en konseptkunstnerisk sammenheng.
Rosa regnes i den moderne, vestlige kulturen som en feminin farge og symbol på det kvinnelige. Fargen inngår også i Extinction Rebellions fargepalett The Colours of Resistance. Designeren Clive Russell er mannen bak bevegelsens visuelle identitet, og han forteller at fargebruken er bevisst og strategisk. Sannhet er nemlig noe man forbinder med det kvinnelige, får vi vite:
Many of the 10 shades of XR’s palette have become associated with its various specific messages. The bright green is often used for the call to Rebel for Life, the washed-out green for assertions of non-violence, blue for Act Now, yellow for Beyond Politics and pink for Tell the Truth. ‘Telling the truth is something that patriarchy can’t do,’ says Russell. ‘The most feminine of colours is pink. Telling the truth from a point of femininity is better than from any other point, so there’s a symbolic reference, but also, on a simple level, pink is a really strong colour.
Påstanden om at sannheten er betinget av kjønn er interessant, men neppe riktig. Extinction Rebellion arbeider for eksempel ut fra et premiss om at menneskeheten står foran en snarlig utryddelse. Det finnes ikke vitenskapelige holdepunkter for påstanden, og den blir antakelig heller ikke riktigere av at det er kvinner som fremfører den. Man kan i stedet mistenke bevegelsen for å ha en langt bredere politisk agenda, enn den internasjonale miljøsaken.
Blomgrens kunstverk og bevegelsen Extinction Rebellion deler en felles utfordring: Begge er del av det moderne forbrukersamfunnet, der kravet til funksjon gjerne går på bekostning av estetikk. Her består overlevelsesevnen i at konsumenten ikke går lei, og at den «sannheten» som formidles, tåler tidens tann.
Som Erling Viksjøs arkitektur vitner om, er det ikke sikkert at de vil være blant oss veldig lenge.
Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!
