Chez Joe Goldenberg var en institusjon i Paris. Hit søkte amerikanere på besøk. Joe Goldenberg måtte stenge i 2006 og døde i 2014. Les: Chez Jo Goldenberg restaurant attack Foto: Wikimedia commons

Oslo tingrett åpnet fredag for at palestineren Walid Abdulrahman Abou Zayed kan utleveres til Frankrike for angrepet på den jødiske restauranten Jo Goldenberg i Paris i 1982. Seks mennesker ble drept og 22 såret. Det var det mest dødelige angrep på et jødisk mål i Frankrike siden annen verdenskrig.

NTB anonymiserer mannen og omtaler han som «nordmann» og «fra Skien». Det er et politisk statement. Palestinere er ikke nordmenn, men norske myndigheter har valgt å gi ham norsk statsborgerskap. Da blir han norsk borger. Visste de hvem de ga det til?

Når vi kjenner identiteten, er det fordi det står på Wikipedia. Angrepet på Goldenberg-restauranten var og er stort. Selv om norske medier foretrekker å glemme det som rammer jødiske mål.

Although the Abu Nidal Organization had long been suspected,^[6][7] suspects from the group were only definitively identified, 32 years after the attacks, in evidence given by two former Abu Nidal members granted anonymity by French judges.^[8]

In March 2015, French authorities said that an international arrest warrant had been issued in connection with the case for three men who belonged to the organization. The suspects were identified as living in Norway, Jordan and Ramallah in the Palestinian territories.^[9] Walid Abdulrahman Abou Zayed, 56, who has become a Norwegian citizen,^[10] and Mahmoud Khader Abed, 59, living in Ramallah are still being sought.^[8] Walid Abdulrahman Abou Zayed was arrested by the Norwegian Police Security Service on the 9th of September 2020.^[11]

Hvem beskytter vi?

Norge som hjemland for en palestinsk navngitt terrorist står på Wikipedia, men ikke i Norsk Telegrambyrå. Her omtales han som «mannen».

Ville det skade palestinernes sak om norske medier identifiserte en terrorist som har vært med å drepe seks restaurantgjester og såret 22?

Står palestinernes sak over norsk sikkerhet? Dette er ikke den første saken der terrorister viser seg å gjemme seg i Norge, jfr. Krekars medhjelpere og irakisk ingeniør i Aker.

Forhistorie

Walid Abdulrahman Abou Zayed kom til Norge med familie i 1991. Norges rolle som fredsmekler og palestinavenn gjorde at også terrorister så på Norge som en trygg havn. En annen palestinsk terrorist, Sohaila Andrawes, kom til Norge for å sone ferdig sin straff i 1997. Andrawes ble behandlet pent av norske medier. Hennes helse var dårlig. Men de festet seg ikke ved at Andrawes fikk en tilleggstraff på flere måneder for å ha nektet å vitne mot RAF-terroristen Monica Haas. Blodsbåndet mellom terrorister er sterkere enn deres pliktfølelse overfor myndighetene, selv når de sitter bak murene.

Fortjente Andrawes å komme til Norge? Fortjente Norge at norske politikere, myndigheter og politikere behandlet Andrawes som offer og heltinne?

Osloavtalens hjemland skulle forstå, selv terrorister.

Trygg havn

Derfor var det naturlig at en Abu Nidal-terrorist søkte seg til Norge for å slippe unna fransk politi.

Han flyttet til Norge med kone og barn i 1991 og ble ifølge kjennelsen norsk statsborger seks år senere. Fransk påtalemyndighet mener han deltok i et terrorangrep i Paris i 1982 rettet mot en jødisk restaurant. Seks personer ble drept og 22 skadd i angrepet.

Noe har skjedd

At norske myndigheter førti år senere vil utlevere ham, vitner om at noe har skjedd. Synet på terror og også palestinsk terror er endret. Det har selvsagt å gjøre med at islamistisk terror er blitt en trussel mot hele Europa. Alle sikkerhetsforanstaltningene i Oslo er til for noe.

Franske myndigheter ville oppklare angrepet, som var skittent og usselt: Å angripe en jødisk restaurant midt i Paris, et mykt mål, er et angrep på Frankrikes jøder. Noen i politi og påtalemyndighet ville at de skyldige ikke skulle slippe unna.

Norske journalister ikke oppdatert

Men den innsikten har ikke norske medier. Norske journalister har ikke tatt inn over seg at Norges syn på terror er endret, og at det må føre til en revurdering av palestinsk terror.

Abu Nidal var en utbrytergruppe fra PLO, og likviderte både palestinere og israelere. Abu Nidal sto bak noen av de verste angrepene mot sivile mål i Europa. Israelerne svarte med å ta ut medlemmene deres med bomber og likvideringer. Det er den virkeligheten Israel lever i: Forsvar deg eller bli drept.

Identifisering 

Norske journalister svermet for palestinernes sak, og var villig til å unnskylde også terror. Den sympatien er blitt med over på den store muslimske kolonien Norge har fått. NTB kaller palestineren for «nordmann» i tittelen:

Terrorsiktet nordmann kan utleveres til Frankrike

Dett er villedende. Mannen er ikke nordmann, men norsk statsborger. For NTB er han «fra Skien».

Den 61 år gamle mannen fra Skien, som har palestinsk bakgrunn, ble i Oslo tingrett varetektsfengslet i fire uker 10. september. Han ble pågrepet i Skien av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) dagen før.

Tonen i artikkelen tyder på at NTB synes dette er noen gamle greier som burde få ligget i fred. Ingressen åpner:

Oslo tingrett har kommet til at en 61 år gammel norsk statsborger kan utleveres til Frankrike i forbindelse med en terrorsak i Paris for snart 40 år siden.

Ikke lenger trygg havn?

Fokus burde vært på at Norge nå foretar et linjeskift, fra å være en trygg havn for palestinske terrorister til å utlevere dem.

Palestinske myndigheter har selvsagt visst at terroristen bodde i Norge. Norge har innkassert goodwill for å la ham bli her. Det er en se-gjennom-fingrene-med-politikk som mange vesteuropeiske regjeringer har praktisert.

Det gikk så langt at stater som Tyskland og Frankrike inngikk avtaler med palestinerne: Hvis dere ikke dreper på fransk jord, kan dere operere herfra. Abu Nidal respekterte ingen slike avtaler. Han bodde hos Saddam Hussein i Bagdad.

Statsborgerskap til terrorist

Norske myndigheter har også selvsagt visst hvem som bodde i Skien, og hvem de ga norsk statsborgerskap til. I hvert fall i ettertid. Dermed visste og viste norske myndigheter at de ga ham beskyttelse. Det er vel verdt å tenke over. Andre stater ser hva Norge gjør.

Han kunne blitt likvidert av israelerne, men var kanskje ikke verdt bråket. Norge har ennå ikke oppjustert sitt mentale forsvar til israelsk nivå. Fortsatt lever vi i skyggen av Lillehammer-drapet, da Mossad tok feil og drepte en marokkansk kelner, og ikke hjernen bak OL-massakren i München.

Norsk presse viste ingen forståelse for Israels hevn. I mellomtiden ble William Nygaard forsøkt drept.

En erfaren kollega på utenriks i NTB slo fast at det kun var én fremmed makt som hadde drept i Norge: Israel. Jeg fant grunn til å minne ham om attentatet på Nygaard, selv om han overlevde. Kollegaen rømmet seg, og ble flau.

Norsk politi og norske myndigheter ville ikke finne ut hvem som beordret drapet på Nygaard.

En ny situasjon, terroren er blitt «hjemmeavlet»

I dag har målene for et attentat blitt flere og har rykket nærmere. I dag kan islamkritikere komme til å bli drept av norske muslimer, født og oppvokst i Norge.

Det er en nesten uutholdelig tanke for norske myndigheter, og jeg tror ikke de vet hvordan de ville håndtert situasjonen.

De lever førti år på etterskudd, og har i det minste kommet til at palestinske terrorister ikke fortjener asyl og statsborgerskap i Norge.

Men norske journalister har problemer med å ta inn selv det.

Skyver det fra seg

NTB bruker ordet «mener» på en måte som gjør at det er rom for tvil.

Fransk påtalemyndighet mener han deltok i et terrorangrep i Paris i 1982 rettet mot en jødisk restaurant. Seks personer ble drept og 22 skadd i angrepet.

Angrepet knyttes til den nå opphørte militante palestinske Abu Nidal-organisasjonen (ANO), som fransk politi mener nordmannen var en del av.

Bruken av ordet «militant» er tildekkende i sammenheng med Abu Nidal. Journalister kan svekke kraften i en sak ved bruk av ord som «mener», «skal ha» og «angivelig». Det er ord som skal brukes hvor det er rom for tvil. Det er det ikke når fransk påtalemyndighet kommer tilbake etter førti år for å stille en mann for retten for det som var en grufull handling.

Det er ingen gru til stede i NTBs artikkel.

Norge blir satt på prøve

Men det som er spennende i den, er også begravet: Spørsmålet om norske myndigheter er mer lojal til EU enn den palestinske saken.

Frankrike ba om utlevering av mannen i 2015, men da fikk de avslag. I mellomtiden har Norge undertegnet det europeiske arrestordresamarbeidet, som er en utbygging av Europol og Schengen-samarbeidet. Landet skal ha en grenseløs arrestordre og utlevering for at systemet kan fungere.

I 2015 kunne Norge vise til at medvirkning til terrorangrepet var foreldet etter norsk lov. Nå er det fransk lov som gjelder, og hvis Norge skal følge reglene, må rettsvesenet bøye seg.

Den nye siktelsen skal være identisk med den gamle, men franske myndigheter håper mannen kan bli utlevert fordi Norge i fjor ratifiserte en avtale med EU om arrestordrer.

Mannen vil motsette seg utlevering, understreker advokaten hans.

– Vi kan ikke se at vilkårene for begjæringen ikke er oppfylt, men om han skal utleveres er en helt annen sak. Da er det andre momenter man skal se på, sier Ole Martin Meland.

Et justispolitisk spørsmål

Ja, nettopp. Politiske momenter.

Saken går nå til riksadvokaten. Den kan bare få ett utfall hvis Norge skal være en ansvarlig partner. Det har altså politiske implikasjoner: Norge må la hensynet til europeisk sikkerhet veie tyngre enn vennskapet med palestinerne.

For det er slik at det palestinske selvstyret som Norge har stått fadder til, ikke har sagt opp støtten til terrorister, og fortsetter å hedre dem med pensjoner til etterlatte og oppkalling av skoler, torv og gater og forherligelse av martyrer i undervisningen.

Palestinerne har betalt en høy pris for denne forherligelse av terror. Det er en av grunnene til at de ikke har fått eller klart å etablere en egen stat.

Når skal det offisielle Norge våkne opp og erkjenne at fruktene av det palestinske vennskapet er blitt bitre?

Det må være tankevekkende at når tre terrorister bak et kjent terrorangrep blir identifisert, bor to i Midtøsten og en i Norge.