Sara Omar. Foto: Forfatterens Facebook-side.
Romanforfatteren Sara Omar (34), født i Sulaymaniyah i den kurdiske delen av Irak, skriver om barneprostitusjon i moskeer og kvinner som voldtas med Koranen i hånd.
Hennes romaner Dødevaskeren og Skyggedanseren (begge utgitt på norsk av Aschehoug, i 2018 og 2020) er fulle av skildringer av overgrep og vold i innenfor en islamsk kulturkrets.
Hovedpersonen i begge bøkene er den unge jenta Frmesk, med mange likhetstrekk med forfatteren.
Den lille jenta misbrukes fysisk og psykisk, og i moskeen blir småjenter solgt av imamen til mut’a-ekteskap, såkalte gledesekteskap. Det er i praksis en form for religiøst godkjent barneprostitusjon. «Ekteskapene» varer i en time eller tre. Dagbladet forklarer: «Det vil si at en imam kan vie ei jente eller en gutt før de er kjønnsmodne, til en voksen mann. Mannen kan så kan «glede seg» seksuelt med vedkommende i noen timer eller en dag. Med Allahs velsignelse. Deretter blir de skilt.»
– Det er en tradisjon som er blitt praktisert siden profeten Mohammad var et levende vesen og vandret rundt på jorda, sier Sara Omar og forteller at det ikke står noe om dette i Koranen, men i hadithene, skriftene som forteller hva Mohammed gjorde eller mente. Det er grusomt, og vi har diskusjoner og argumenter imot denne formen for ekteskap, men det skjer fordi sex er så forbudt. Særlig utbredt er det i land som Iran, Egypt, Marokko, Tunisia, Saudi-Arabia, Afghanistan, land der man praktiserer religion fanatisk, sier hun til Dagbladet.
Frmesk flykter etter hvert til Danmark, slik forfatteren selv gjorde som femtenåring i 2001, men overgrepene fortsetter.
– Jeg har mange likheter med Frmesk. Hun er mitt hjertebarn. Hun er også symbolet på det misbrukte barnet og den undertrykte kvinnen, men hun er like mye en sterk sjel, og et håp, sier Sara Omar om hovedpersonen i sine to bøker. (…) Om Frmesk er meg eller en annen, er helt likegyldig, men jeg skriver aldri om noe jeg ikke vet noe om. Jeg har ikke opplevd alt, men alt er hentet fra virkeligheten.
Sara Omar lever med politibeskyttelse på hemmelig adresse på grunn av drapstrusler. Hun avslører de mørke sidene i islam, et fryktelig kvinnesyn, der livet til jentebarn har liten verdi, og der kvinner oppfattes som mannens eiendom. Hun sier at hun «skriver om islam fordi det er den religionen jeg kjenner til:
– Det er på tide å avsløre hykleriet, sier hun og mener menn bruker koranen som et våpen og en trussel mot kvinner.
– Samfunnet har et ansvar for at menneskene som opplever det jeg skriver om, blir hørt. Frmesk opplever at leger og sykepleiere aldri spør henne om hvordan hun fikk skadene, de hører bare på mannen hennes. Men man brekker ikke et bein fordi man snubler i en dørstokk. Mange har verken vilje eller mot til å blande seg inn i hva som skjer bak hjemmets dører. Dette gjelder også politikere og journalister. Velger man å spørre, må man ta ansvar, og ansvar koster tid, penger og politiske beslutninger.
I fjor fikk Sara Omar den danske menneskerettighetsprisen.
På spørsmål om hun angrer på bøkene sine, svarer hun i tråd med Edith Piafs berømte strofe:
Jeg angrer ingenting. Je ne regrette rien.
Sara Omar er et modig, fritt menneske, som dessverre må leve med sterke begrensinger.