Høyesterett. Foto: Will Dunham/Reuters/Scanpix 

Ledende Demokrater truer med å utvide antall dommere i høyesterett hvis Trump gjør alvor av å nominere Ginsburgs etterfølger: Men først må de vinne valget 3. november.

Leder av justiskomiteen i Representantenes hus, Jerry Nadler, sier det bør være deres svar:

“If Sen. McConnell and @SenateGOP were to force through a nominee during the lame-duck session — before a new Senate and President can take office — then the incoming Senate should immediately move to expand the Supreme Court,” House Judiciary Chairman Jerry Nadler wrote on Twitter.

Joe Kennedy sa det samme:

“If he holds a vote in 2020, we pack the court in 2021,” Rep. Joe Kennedy III, D-Mass., tweeted on Saturday. “It’s that simple.”

Kennedy ble nylig den første Kennedy som tapte et nominasjonsvalg i Massachusetts. Men mannen som slo ham, den sittende senatoren Ed Markey, mener det samme:

“Mitch McConnell set the precedent. No Supreme Court vacancies filled in an election year. If he violates it, when Democrats control the Senate in the next Congress, we must abolish the filibuster and expand the Supreme Court,” Sen. Ed Markey, D-Mass., tweeted.

Speaker of the House, Nancy Pelosi, truet i helgen med riksrett og sa at hun vil bruke alle piler hun har i koggeret, men hun nevnte ikke utvidelse av høyesterett.

Å utvide høyesterett er det samme som å endre konstitusjonen. Franklin Delano Roosevelt forsøkte det da høyesterett mente at deler av New Deal var grunnlovsstridig, men han vant ikke frem.

Det er også kilent for Demokratene at dommeren de vil hedre, Ruth Bader Ginsburg, så sent som i 2019 sa at utvidelse av høyesterett er en dårlig ide.

«Nine seems to be a good number. It’s been that way for a long time,» she told NPR. «I think it was a bad idea when President Franklin Roosevelt tried to pack the court.»

«Well, if anything would make the court appear partisan, it would be that,» she said. «One side saying, ‘When we’re in power, we’re going to enlarge the number of judges, so we would have more people who will vote the way we want them to.'»

Også Biden har uttrykt reservasjon mot å klusse med høyesteretts sammensetning. Men Kamala Harris sa under nominasjonskampen at hun kunne tenke seg en reform av høyesterett. Hun er ikke moderat. Når norske medier forsøker å selge henne som det, er det ren løgn.

Splittelse blant Demokratene

Spørsmålet om høyesterett er følsomt, ikke bare i opinionen, men især blant Demokratene. Det avdekker hvem som tilhører den radikale fløy og hvem som forsøker å holde litt igjen. Biden er blitt bedt om å presentere sine forslag til høyestererettsdommere så velgerne kan vite hvem de stemmer på, men han har avslått.

Biden vil ikke avsløre hvilken kurs han vil ta. Han vil ikke risikere å støte fra seg de radikale i eget parti som han er avhengig av. Alexandria Casio-Cortez sa i helgen at det ikke blir normale tilstander mer, selv om de skulle vinne 3. november. Hun sier USA ikke kommer til å gå tilbake til slik det var. AOC snakker om «et nytt samfunn». – Nå må vi stemme på Biden, selv om han ikke er det ideelle valg, sier AOC.

Hun vil ha et sosialistisk USA, men kan ikke si det høyt. Da vil koalisjonen som skal bære Biden frem til seier falle sammen.

Vil endre republikken

Men konstitusjonell reform rykker nærmere. De radikale skyver Trump foran seg. Det er han som provoserer dem til det, argumenterer de og viser til at Republikanerne i 2016 nektet å behandle Obamas forslag på Merrick Golding til å fylle Antonin Scalias plass da han døde. Scalia var konservativ. Hvis Obama skulle fulgt den logikken de anvender nå – at Demokratene har «rett» på en liberal etterfølger –, skulle han nominert en konservativ. Det gjorde han selvsagt ikke.

Demokratene har gjort «rett» til noe de eier. Det er deres definisjon som gjelder. Mange amerikanere er gått lei av denne «retten». De har sett at det betyr konstitusjonell aktivisme: Obama brukte høyesterett og gjorde den til et politisk instrument. Det er ikke amerikansk. Systemet forutsetter uavhengighet, ikke at domstolene blir politiske.

I Europa forrstår man ikke dette. Her er domstolene blitt instrumenter til oppfylllelse av det multikulturelle samfunn, og dette målet er hevet over diskusjon.

Men amerikanerne har bevart forestillingen om hva forfatningen sier: Statsmaktene skal holde hverandre i balanse, og hvis de skal klare dét, må de være uavhengige.

Nå truer Demokratene med å utvide en av de viktigste institusjonene for å få viljen sin. Men man klusser ikke med høyesterett, selv om man risikerer å tape. Å tape er en del av det politiske spillet.

Demokratene godtar ikke tap

Men Demokratene godtar ikke tap. De godtok ikke resultatet i 2016. Obama forsøkte å undergrave Trump som kandidat. Da det ikke lyktes, gikk han over til å sabotere hans presidentskap.

Demokrater legger opp til at resultatet i 2020 vil bli bestridt uansett. – Ikke innrøm noe nederlag, uansett hva som skjer, sa Hillary nylig. Biden har sagt at Trump ikke vil trekke seg selv om han taper. Han har sikret seg 600 advokater som står klar til å bestride alle resultater og la dem bli mat for domstolene. Samtidig trues det med uro i gatene. Demokratene truer med kaos hvis de ikke vinner.

Sutrekultur

Amerikanerne kaller det grievance-kultur, et norsk uttrykk ville være sutrekultur: Det er alltid den andre som har gjort noe feil. Derfor er det din rett å få endret reglene, slik at du vinner.

Demokratene viser nå til at Republikanerne ikke godtok Obamas valg av Merrick Golding som ny høyesterettsdommer i 2016. Det de glemmer å fortelle, er at Republikanerne bare fulgte konstitusjonell sedvane: Når flertallet i Senatet tilhører et annet parti enn presidenten, skal ikke Senatet stemme over en ny høyesterettsdommer, men vente til etter valget hvis setet blir ledig i et valgår. Slik har det vært siden 1879.

Men Demokratene oppfører seg som barn. Når de ikke får viljen sin, vil de skape ny «rett». Da går de over til å true.

Truer seg til seier

Volden nedenfra ble utløst av at en sort manns død ble forvoldt av en hvit politimann. Vi er usikre på hvor spontant det var, det som fulgte. Noen kunne ha dratt i bremsen, men hev heller bensin på bålet. Protestene tjente en sak. Rivingen av statuer demonstrerte at dette var del av et større prosjekt: en omskrivning og omdefinering av amerikansk historie.

Når Biden bruker samme uttrykk – en transformasjon av Amerika hvis Demokratene vinner –, sender han samme signal: Jeg er på deres – de progressives – side.

Trusler hører ikke hjemme i politikken. Men Demokratene har sluppet dem inn: Hvis vi ikke får det som vi vil, brenner vi huset ned. Michael Moore sier det. Mange kommentatorer sier det.

Forslaget om å «pack the court», dvs. å fylle høyesterett så en konservativ aldri mer vil ha en sjanse, er en fortsettelse av trusler med politiske middel.

Demokratene vil også utvide valgkollegiet og gi Washington og Puerto Rico status som delstater med rett til senatorer.

Dermed vil de sitte med bukten og begge endene.

USA vil bli en ettpartistat.

Men det sier aldri de som tilhører den «rette» siden. Hvorfor skulle de det? De har jo rett.