USAs president Donald Trump taler under Det hvite hus’ konferanse om amerikansk historie ved National Archives Museum i Washington, D.C., den 17. september. Foto: Kevin Lamarque / Reuters / NTB.

President Trump holdt torsdag en prinsipielt viktig tale i lokalene til det amerikanske nasjonalarkivet. Valg av sted var ikke tilfeldig. Det var et forsvar for den amerikanske nasjonalarven.

Han lanserte et prosjekt for et mer patriotisk pensum i amerikanske skoler, eller – som han sa: et prosjekt som skal fremme

the development of a pro-American curriculum that celebrates the truth about our nation’s great history.

Dette faller nok mange tungt for brystet. På Twitter er både Hitlerjugend og Mao hentet fram.

TV2s og NTBs dekning av Trumps initiativ er likevel som ventet. Saken er, ikke uvanlig, en avskrift av Washington Post, men NTB vrir videre på den allerede tendensiøse teksten.

[Trump] beskrev blant annet opplæring om rasisme og slaveri som en fornærmelse av landets opphav.

Nei, dette sa han ikke. Trumps kritikk var rettet mot «kritisk raseteori» og New York Times’ (NYT) 1619-prosjekt.

I talen gir Trump et grelt eksempel på kritisk raseteori:

A perfect example of critical race theory was recently published by the Smithsonian Institution. This document alleged that concepts such as hard work, rational thinking, the nuclear family, and belief in God were not values that unite all Americans, but were instead aspects of “whiteness.” This is offensive and outrageous to Americans of every ethnicity …

Om rasisme sier Trump tvert imot dette:

We embrace the vision of Martin Luther King, where children are not judged by the color of their skin but by the content of their character.

Men akkurat dette velger NTB å la være å ta med.

Det er selvsagt verken unikt eller sjokkerende at en stat ønsker et nasjonalt, patriotisk pensum som skal gi landet felles mål og mening. Ethvert fellesskap må ha dette.

Det nasjonale var det bærende element også i norsk skole i hundre år, men gradvis svekket fra 1950- og 1960-tallet. Nordahl Rolfsens lesebok for folkeskolen formet oppvoksende slekter. Bøkene var i bruk sammenhengende i over seksti år, og generasjoner med lærere ble uteksaminert i samme grundtvigianske ånd.

Et land måtte samle seg rundt en historisk og kulturell tradisjon. Også Norge. Fra 1950-tallet ble denne tradisjonen avløst, først av samfunnsingeniørene, så av kulturradikalerne.

President Trump har satt framragende akademikere på prosjektet. En av dem er professor Wilfred McClay, en historiker med en rekke sentrale verv og stillinger bak seg. Blant annet har han i en op-ed i Wall Street Journal (WSJ) kritisert

the New York Times’s audacious “1619 Project,” which argues “that nearly everything that has made America exceptional grew out of slavery.

1619 er en torpedo som sikter midtskips på USA. Glem frihetsstatuen; USA er i stedet født som slavestat, skal vi tro journalistene bak. NYT publiserte magasinet 14. august 2019. 1619 går som hånd i hanske med BLM.

McClay er ikke imponert, og skriver videre:

The weaponizing of history corresponds invariably with a remarkable hostility to history. Its practitioners are content to slice a single fact out of a web of details, then repeat that fact with the stubbornness of protesters who have memorized a chant.

Kritikken mot radikaliseringen i amerikansk skole kommer da heller ikke fra konservativt hold alene. Da NYT publiserte sitt essay om 1619, kom det kraftige reaksjoner fra faghistorisk hold. Historikerne Gordon Wood, Victoria Bynum, James McPherson, Sean Wilentz og James Oakes skrev i et åpent brev til avisen at:

The project is intended to offer a new version of American history in which slavery and white supremacy become the dominant organizing themes.

Dette er radikalt. Historikerne er sjokkert, og kritikken er skarp:

[W]e are dismayed at some of the factual errors in the project and the closed process behind it. These errors, which concern major events, cannot be described as interpretation or “framing.” They are matters of verifiable fact, which are the foundation of both honest scholarship and honest journalism.

Det sentrale stridstemaet er bakgrunnen for uavhengighetserklæringen i 1776. Og det er her de fire historikerne trekker fram storslegga:

[T]he project asserts the founders declared the colonies’ independence of Britain ‘in order to ensure slavery would continue.’ This is not true. If supportable, the allegation would be astounding [forbløffende] — yet every statement offered by the project to validate it is false.

Historikerne påpekte en rekke faktuelle feil i tillegg til å kritisere det de ser som a displacement of historical understanding by ideology. Andre av NYTs påstander er «fordreide», som at de svarte for det meste måtte kjempe for sin frigjøring alene. Abraham Lincoln levnes ingen ære. Deres brev og redaksjonens svar finnes her.

De fem historikerne er ikke hvem som helst. James McPherson er forfatter av en rekke fremragende bøker om borgerkrigen og slaveriet. Hans massive «Battle Cry of Freedom» (1988) vant en Pulitzer, og regnes som kanskje det mest autorative verket om politikken før og under den amerikanske borgerkrigen, og det sier ikke lite. Gordon Wood har en lignende høy historiefaglig status. Hans bok «The Radicalism of the American Revolution» fra 1993 fikk også en Pulitzer. Hans historiefaglige karriere er helt i toppsjiktet innen sitt felt. Hans svar til NYT finnes her.

Victoria Bynum har forsket på og publisert omfattende arbeider om slaveri og rasisme, og en vil ikke finne noen sympati med eller rasjonalisering av de hvites rasisme, for å si det slik. Hun er knallsterk. Hun regner seg som historiker av den marxistiske skole, dvs. hun vektlegger spesielt klassekonflikter. Hennes kritikk kan en lese i en egen artikkel her.

Det er heller ikke slik at dette er et nytt tema i det amerikanske ordskiftet. Pensum i skolen tømmes for røtter. For det er jo dét dette handler om, man vil fjerne de gamle og plante noen nye. Noen av disse kritikerne finnes også på venstresiden.

E.D. Hirsch er en kjent pedagog og litteraturkritiker, og stifter av Core Knowledge Foundation. I et intervju i WSJ kommer han med bitende kritikk av den kulturløse og historieløse skolen. Det handler om fellesskap og borgerskap:

It’s fine for children to embrace their particular heritage, he says, (les: etnisk, red.) but also vital to create an “American ethnicity.” The purpose of elementary schools “is to make children into good citizens.”

Ikke uventet, men ironisk, er det de mest ressurssvake som trolig vil lide mest på grunn av mangelen på kunnskap, mener Hirsch: «Education’s dumbing down frays the bonds of citizenship and is hardest on the poor». De svake elevene får ikke noe hjemmefra, «they’ll starve intellectually unless the schools provide it».

Hirsch skiller interessant nok mellom en kulturell og politisk venstreside. Han regner seg som del av sistnevnte, ikke førstnevnte. Det er talende. Det vi nå ser, er en kulturrevolusjon. Der er ikke han.

Det har vært flere oppslag om «liberale» lærere som de siste årene er blitt redde for sine radikaliserte studenter. Se en av de mest omtalte her. Bøker som beskriver hvordan ytringsfriheten svekkes på amerikanske campuser, har blitt bestselgere – for eksempel The Coddling of the American Mind av Greg Lukianoff og Jonathan Haidt. Det står ikke akkurat bra til i akademia, for å si det slik. Knapt en uke går uten at statuer veltes og arrangementer avlyses.

Nettavisa City Journal skriver at kritisk raseteori nå implementeres både innen næringsliv og skolesektoren. Ett skoledistrikt i New York er godt i gang: Den første oppgaven barna får, er: «Hva er BLM, og hva er vår rolle i den?» Det omfattende undervisningsopplegget er ren rekruttering til Black Lives Matter.

I læringsbeskrivelsene kan vi lese at «We are committed to disrupting the Western-prescribed nuclear family structure.» Dette er hentet rett fra BLMs manifest. En annen oppgave heter: «Think About It George Washington: The Beginnings of 273 Years of Hypocrisy in America.” BLM er i sin kjerne marxistisk, antikapitalistisk og anti-kjernefamilie. Dette er altså den offentlige skolen.

NYTs 1619-magasin brukes nå alt i undervisningen i en rekke skoler. Nye lærebøker skal være på trappene som skal føre 1619 inn i pensumlitteraturen. Forlaget Random House planlegger fire barnebøker basert på 1619. Se en balansert gjennomgang her.

California har en revisjon på trappene av pensum for High School som går lenger enn NYTs prosjekt «1619», skal vi tro en leder i Wall Street Journal. Undervisningsopplegget er som snytt ut av nesa på BLM. WSJ skriver at

it suggests teachers provide “examples of systems of power, which can include economic systems like capitalism and social systems like patriarchy.” Students can then be taught “the four ‘I’s of oppression”—ideological, institutional, interpersonal and internalized.

WSJ er ikke nådig og kaller det «radikal indoktrinering».

I tillegg til Racism, LGBTQ rights, immigration rights og den type tema er det også antisemittiske undertoner, som i denne elevoppgaven:

“Students will write a paper detailing certain events in American history,” it says, “that have led to Jewish and Irish Americans gaining racial privilege.”

Prosjekt «1619» og BLM er et angrep på røttene til det første og største nasjonale demokratiet i vår tid, bygd på den gresk-romerske og jødiske kultur. Den amerikanske konstitusjonen og uavhengighetserklæringen er grunndokumenter i den moderne verden.

USA er a shining city on a hill, en frase vi finner både hos JFK, Reagan og Obama, full av optimisme og selvtillit. Spørsmålet er ikke bare om vi vil like det som kommer etter (dagens) USA, om NYT og BLM får det som de vil. For hvis dette kan skje i USA, kan det skje også her?

Jeg ble nylig tipset om den konservative historiker og forfatter Victor Davis Hansons bestselgende bok «The Case for Trump», der Hanson medgir at Trump er «vulgar, uncouth [grov/primitiv] and divisive». Men, legger han til, halve befolkningen

wanted some outsider, even with a dubious past, to ride in and do things that most normal politicians not only would not but could not do — before exiting stage left or riding off into the sunset.

Og: «[They] preferred on an authentic bad boy to a disingenuous [uærlig] good girl» Se gjerne det interessante intervjuet med Hanson her.

Trump er nå mannen som forsvarer «the city on a hill» – an unlikely hero, må en kunne si. Likevel, nå står han der …