Ayaan Hirsi Ali. Foto: Gage Skidmore / Wikimedia.

Identitetspolitikken, altså den nidkjære og uforsonlige, ideologiske antirasismen og sosiale aktivismen som på engelsk har fått navnet wokeness, kan sammenlignes med islamismen – det mener den somaliskfødte nederlandsk-amerikanske frihetsforkjemperen Ayaan Hirsi Ali.

Det hadde aldri falt meg inn at ytringsfriheten kunne bli truet i mitt nye hjemland, skriver Ayaan Hirsi Ali om den identitetspolitiske galskapen som har herjet i USA den senere tiden. I en nylig kronikk i Wall Street Journal trekker hun linjen til islamismen.

Sammenligningen gjør inntrykk når den kommer fra Hirsi Ali. Den somaliskfødte, nederlandsk-amerikanske forfatteren, frihetsforkjemperen og tidligere politikeren er blant verdens fremste intellektuelle islamkritikere. Tilværelsen i Nederland ble for venneløs og vanskelig for henne som allerede var truet på livet etter drapet på Theo van Gogh. Hun flyttet til USA i 2013 blant annet på grunn av ytringsfriheten der. Men sju år etter er noe forandret.

Selv om hun tidlig hadde stiftet bekjentskap med alliansen mellom islamister og venstreideologiske aktivister ved universitetene i USA, hadde hun bagatellisert fenomenet:

It never occurred to me that free speech would come under threat in my newly adopted country. Even when I first encountered what has come to be known as “cancel culture”—in 2014 I was invited to receive an honorary degree at Brandeis University and then ungraciously disinvited—I didn’t fret too much. I was inclined to dismiss the alliance of campus leftists and Islamists as a lunatic fringe.

Problemet er at det som var et lite mindretall av ekstremister, har fått mye bredere aksept for sine ville ideer: Nå er også mediene og deler av næringslivet med på galskapen, konstaterer Hirsi Ali (hun burde kanskje ha fremhevet de store teknologiselskapene spesielt).

Slik islamisters terror er forsøkt gitt materielle snarere enn åndelige forklaringer, skjer det samme med identitetspolitiske aktivister: Svarte afrikanere er angivelig sinte fordi de lever under dårligere kår.

Det stemte ikke når det gjaldt islamister, skriver artikkelforfatterinnen:

In the debates after 9/11, many people sought materialist explanations for the attacks. American foreign policy in the Middle East was blamed, or lack of education and employment opportunities in the Arab world. I argued that none of these could explain the motivations of the plotters and hijackers, who in any case were far from underprivileged.

Terroristenes mål var politisk og religiøst, nærmere bestemt jihad, fortsetter hun. Men i Vesten nølte folk med å innse at islamister har fanatiske overbevisninger som er helt urokkelige.

Denne gangen skjer noe lignende med den svarte identitetspolitikken i USA, mener Hirsi Ali, men forklaringen er fremdeles like gal:

Naive observers explain this summer’s protests in terms of African-Americans’ material disadvantages. These are real, as are the (worse) socio-economic problems of the Arab world. But they aren’t the main driver of the protests, which appear to be led mainly by well-off white people.

Their ideology goes by many names: cancel culture, social justice, critical race theory, intersectionality. For simplicity, I call it all Wokeism.

Det er selvsagt mye som skiller woke-ister og islamister, konstaterer hun. Identitetspolitikken er for eksempel nymarxistisk. Men mange ting er også sammenfallende, fremfor alt den intolerante vissheten om egen moralsk overhøyhet og de ideologiske renhetskravene, som håndheves strengt. Begge liker dessuten å brenne amerikanske flagg.

The adherents of each constantly pursue ideological purity, certain of their own rectitude. Neither Islamists nor the Woke will engage in debate; both prefer indoctrination of the submissive and damnation of those who resist.

Sivilisert samtale blir umulig. Det er kun tukt som gjelder i omgangen med annerledestenkende:

Both believe that those who refuse conversion may be harassed, or worse. Both take offense at every opportunity and seek not just apologies but concessions. Islamism inveighs against “blasphemy”; Wokeism wants to outlaw “hate speech.” Islamists use the word “Islamophobia” to silence critics; the Woke do the same with “racism.”

Både islamister og woke-ister er essensielt antivestlige:

Both ideologies aim to tear down the existing system and replace it with utopias that always turn out to be hellish anarchies: Islamic State in Raqqa, the Capitol Hill Autonomous Zone in Seattle. Both are collectivist: Group identity trumps the individual. Both tolerate—and often glorify—violence carried out by zealots.

Akkurat som man må stå opp og kjempe for sivilisasjonen mot islamister, må man gjøre det samme mot dagens woke-aktivister, konkluderer Ayaan Hirsi Ali.

Passivitet er altså ikke lenger et alternativ. Om du ikke forsvarer det du har kjært, vil du miste det.