Trump vinker på vei inn i Air Force One på Joint Base Andrews 18. september. Han er på vei til Minnesota og et nytt valgmøte. Foto: Tom Brenner/Reuters/Scanpix

VGs journalist Jostein Matre har vært i USA og skriver hjem om Trumps popularitet i Pennsylvania. VG kunne like gjerne spart seg kostnadene til flyturen, for konklusjonen er nøyaktig lik den som norske journalister har formidlet fra sine hjemmekontor: Det er uforståelig at Trump fortsatt kan være så populær. Hvorfor ikke gå back to basic og heller stille seg spørsmål om hva som betyr mest for velgerne, og så undersøke dette?

Svaret ligger i økonomien, og en fersk analyse av denne finnes i en lederartikkel i Wall Street Journal. Her pekes det på et viktig forhold som de toneangivende mediene har forbigått i stillhet. En oversikt viser nemlig at det under Trump har skjedd en økning i lønnsveksten, en utjevning av inntektsforskjeller, og at andelen fattige har sunket til sitt laveste nivå siden 1959.

Tallene er hentet fra en landsdekkende oversikt fra The United States Census Bureau, som har målt økonomisk utvikling blant innbyggerne over tid, og den er klar i sin tale:

Real median U.S. household income last year rose by $4,379 to $68,709. In dollar amounts, this is nearly 50% more than during the eight years of Barack Obama’s Presidency. The wealthy last year benefited from a roaring stock market, as they did during most of the Obama years.

But lower and middle-income folks were also finally sharing more in the country’s growing wealth. Notably, median household incomes increased more among Hispanics (7.1%), blacks (7.9%), Asians (10.6%) and foreign-born workers (8.5%) versus whites (5.7%) and native-born Americans (6.2%). One reason is more Americans with lower education levels were working.

Selv om de økonomiske konsekvensene av årets pandemi har visket ut store deler av den positive utviklingen, er tallene fortsatt verdt oppmerksomhet: Pandemien er av midlertidig karakter, og det synes rimelig at man går tilbake til denne utgangssituasjonen idet pandemien er over. Tallene vitner om at omfordeling av inntekter ikke nødvendigvis er den eneste farbare veien når det gjelder kamp mot fattigdom og sosial ulikhet i USA. Videre kan Trump faktisk trekke frem konkrete effekter av egen politikk.

Det er verdt å merke seg at dette er resultater som i utgangspunktet burde bli oppfattet som musikk i den politiske venstresidens ører. Men den manglende begeistringen skyldes nok at et kritisk blikk vil avdekke at det er kombinasjonen av økonomisk tilbudssidepolitikk og påvirkning av forventningene om fremtidig økonomisk utvikling som har gjort resultatene mulig; ikke sosialistisk fordelingspolitikk.

Mens Obamas administrasjon var ekstremt opptatt av økonomisk omfordeling, har Trumps administrasjon valgt en annen strategi. Tilbudssidepolitikken består i dette tilfellet av en kombinasjon av deregulering/avbyråkratisering og reformasjon av skatte- og arbeidspolitikken. Et annet underrapportert faktum er at Trumps kommunikasjons- og væremåte har sådd tvil om den permanente tilstanden til den globale verdikjeden, noe som har omdirigert investeringene tilbake til hjemmemarkedet. Alt dette har gjort at amerikanske borgere jevnt over har fått en bedre økonomi:

Business investment and hiring increased amid the Trump Administration’s deregulation and the GOP’s 2017 tax reform that unleashed animal spirits. New business applications increased twice as much during the first two years of the Trump Presidency versus the last two Obama years, other Census data show.

Det er i denne sammenhengen også interessant å merke seg at det ikke bare er de velstående i USA som tjener på en slik utvikling. Ifølge WSJ kom både lavtlønnede og middelklassen samlet sett bedre ut i Trumps periode enn hva de gjorde under Obamas periode. I begge grupper finnes en stor andel velgere som etablissementet forventer at stemmer på Demokratene på grunn av partiets sosiale profil. Her finnes antakelig også en god del av de samme menneskene som VGs journalist snakket med under sitt besøk i Pennsylvania.

Før VG tar pulsen på en av rustbeltestatene neste gang, bør de først undersøke om Hillbillyens klagesang kan forstås i en kontekst der lønn og arbeidsplasser er blant de viktigste politiske sakene. Trump kan komme til å stille sterkere enn Biden på områder som typisk er viktig for denne velgergruppen. Spørsmålet er hva velgerne vil foretrekke: reelt arbeid og økt levestandard eller en ny runde omfordelingspolitikk, økt reguleringsiver og treg økonomisk vekst?