Unge menn fra den ødelagte Moria-leiren på Lesbos bader ved en ødelagt plattform ved den greske øya den 16. september 2020. Foto: Elias Marcou / Reuters / NTB.

Da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen onsdag holdt sin tale om unionens tilstand til EU-parlamentet i Brussel, kunngjorde hun at en «ny, sterk solidaritetsmekanisme» skulle innføres som et av flere styringsverktøy på migrasjonsfeltet, hvor Dublin-konvensjonen foreslås opphevet.

Kommisjonspresidenten, som i likhet med hele resten av den globalistiske makteliten mener at migrasjonen er et fenomen som bare kan administreres og ikke stanses, presiserte ikke hva denne mekanismen skal gå ut på. Mange vil ta det for gitt at Brussel nok en gang vil forsøke å pådytte samtlige medlemsland en tvungen kvote bestående av omfordelte asylsøkere som kommer til statene på EUs sørlige yttergrense.

Detaljene ventes ikke å foreligge før til neste uke, men ifølge Corriere della Seras opplysninger har EU-kommisjonen andre planer, kanskje fordi de tre baltiske landene – Estland, Latvia og Litauen – i juni sluttet seg til de fire Visegrad-landene – Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia – i en meddelelse til EU om at samtlige sa nei til obligatoriske kvoter.

Etter konsultasjoner mellom regjeringer i medlemsstatene virker det således mest sannsynlig at EUs reform på migrasjonsfeltet snarere vil innebære økt økonomisk støtte fra unionen til frontlinjestatene, skriver den italienske storavisens Brussel-korrespondent Francesca Basso.

Asylsøkeren skal bli igjen i første ankomstland, mens kostnaden ved håndteringen av asylsøknaden samt den eventuelle repatrieringen hvis søknaden avvises, skal betales av et annet EU-land som ikke er rede til å ta imot asylsøkere på sitt eget territorium.

Det betyr i praksis at EU vil at statene i Øst-Europa skal betale en bot fordi de ikke ønsker å slippe grunnløse asylsøkere inn i sine land, mens frontlinjestatene – først og fremst Italia og Hellas, men også Spania, Malta og Kypros – mottar penger for å bli sittende med asylsøkerne.

En opphevelse av Dublin-konvensjonen er i seg selv et sterkt insentiv for statene som ikke først mottar asylsøkere, til å forsterke grensekontrollen mot frontlinjestatene ytterligere, for slik å forhindre den asylshoppingen som opphevelsen ville anspore til.

Men for Italia og Hellas oppstår et stikk motsatt insentiv: Gitt at utsiktene til repatriering av økonomiske migranter fra Afrika sør for Sahara er og blir dårlige, er det fristende å la de i det alt overveiende grunnløse asylsøkerne ta seg videre inn i Europa etter å ha innkassert penger fra andre stater.

Det ville bety at alt ligger til rette for et fortsatt svarteperspill mellom landene i EU, som vanskelig kan få noen tettere eller mer harmonisk union på denne måten.

Kommisjonen har ett ris bak speilet: Den antyder at de av asylsøkernes opphavsland som ikke samarbeider om repatriering, ikke lenger skal få motta bistand. For de fattige landene i Afrika er det en tom trussel. Det å eksportere deler av befolkningsoverskuddet sitt til Europa er mer fordelaktig enn noen bistand.

EU-kommisjonen ser altså ut til å legge vel til rette for en sterk vekst i den afrikanske befolkningen i Europa. Det eneste solidariske ville ha vært å samarbeide seriøst om å stenge yttergrensen, men noe så intelligent kan EU umulig komme opp med. Resultatet er et splittet Europa – og den som er splittet, kan noen andre enklere herske over. Europeerne ligger an til å føle seg litt mer som hvite sørafrikanere utover i århundret.

Kjøp Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!