Nyvalgt pave Benedikt XVI, kardinal Joseph Ratzinger fra Tyskland, på balkongen i Peterskirken i Vatikanet 19 april 2005. Foto: REUTERS / Osservatore Romano-Arturo Mari / NTB scanpix
Sommeren er velegnet til å kaste seg over tykke bøker, og journalisten Peter Seewald har gitt meg sjansen til gangs: 1150 sider om Joseph Ratzinger, bedre kjent som tidligere pave Benedikt.
Seewald har arbeidet for ledende medier i Tyskland, som Spiegel, Stern og Süddeutsche Zeitung. Han har hatt suksess med intervjubøker med Ratzinger.
Boken Benedikt XVI. Ein Leben (2020) følger Ratzinger kronologisk – fra hans fødsel langfredag 1927, til den nyskapende tittel Papa emeritus, den avgåtte pave. Vi leser om oppvekst i bayerske småbyer og landdistrikter, internatliv, studier, prestevielse, utnevnelse til professor og så biskop i München. Han var populær som foreleser og tiltrakk mange studenter og øvrige tilhørere.
Veldig kritisk er denne boken ikke. Det er et verk der biografen har stor sympati for sitt objekt.
Det er i seg selv en befrielse å lese noe positivt om Ratzinger, når medienes dekning av hans virke har vært tidvis katastrofal, som i forutsigbare Dagbladet, NRK og deres mange likeartede venner: Ratzinger er angivelig reaksjonær, Guds pitbull – som særlig den stupide delen av britisk presse kalte ham – han er mot abort og bruk av prevensjon og går ikke i Pride-parader.
Slikt er nok til å skremme de venstre-liberale, skulle jeg anta.
Vi andre kan glede oss over en bok full av historiske betraktninger, personlige drama, teologiske debatter, politiske utspill og noen glimt inn i det ikke akkurat vidåpne Vatikanet.
Ratzinger ble født inn i et antinazistisk miljø, i et integrert katolsk landsbyliv, der kristendommen var en selvfølgelig del av tilværelsen; det var den som ga tilværelsen mening. Ymse forskere har påvist at slike religiøse livssynsmiljøer virket godt mot totalitære fristelser. Det samme var delvis tilfelle med arbeiderbevegelsen; de trodde ganske enkelt på noe annet enn rasismens galskap.
Ratzinger har vært i det store og hele en mann mot tidsånden, den strømning som ofte slår over i det gudløse og dermed menneskeforaktende, som det heter i boken. Og dette sluttet ikke med nazitiden, ble det tidlig klart for den vordende teologiske stjernen.
Ratzingers far var ansatt i politiet. Han valgte å pensjonere seg relativt tidlig, overta en bondegård og flytte i mer rolige omgivelser, gitt at et nazistisk nettverk ikke satte pris på den sterkt troende katolikken. Han tilhørte de som ikke ville tilpasse kristendommen til nazismen, til «den tyske kirke», der man skulle renske det jødiske ut av kristendommen, og den eneste guddom som sto tilbake var Adolf Hitler.
I voksen alder markerte Ratzinger seg som skeptiker til senere krav om tilpasninger: den angivelig moderne designer-kirken, i takt med det rastløse og rimelig egoistiske mennesket.
I boken får vi blant annet historien om den latinske frigjøringsteologien, der det er lett å sympatisere med fattige menneskers strev og kamp, men å tilpasse kristendommen til marxismen? Noen latinske biskoper gikk langt i den retning, ut fra hva de så av fattigdom og sosiale forskjeller. Ratzinger ble skyteskive både fra tyske og latinske teologer her.
Han sto standhaftig på at kristendom og kommunisme ikke har noe til felles.
Teologisk er det tydelig at Ratzinger hele livet har hatt en sterk eksistensiell dimensjon i sin kristendom: Kristus er noe annet, noe dypere enn mer banale samfunnsforhold. Flere steder får Seewald fint frem hvordan Ratzinger slåss mot enkle positivistiske tankesett, uten at det ordet nødvendigvis betyr helt det samme som i mye samfunnsforskning.
Ratzinger fremholdt lenge at kirken måtte forberede seg på en minoritetsstilling.
(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)
En ting er nå den likegyldighet kristenforfølgelsen blir møtt med i den vestlige verden. Men dette er ikke et spørsmål om hvem som er flest, men hva som er riktig. Hva som er sannhet. Sannsynligvis ville en del av de prekener Ratzinger har holdt vært nok til å få sparken i det som for tiden heter «Den norske kirke».
Det er åpenbart: Ratzinger fremholder en eksistensialistisk dimensjon, der andre ser politikk. Og han er en komplisert personlighet, med en avvæpnende enkelthet, som avisen La Stampa skrev.
Ratzinger påpekte flere ganger at trusselen mot kirken og kristendommen ikke bare kom utenfra, men like så godt fra kirken selv; fra teologien, prester og biskoper. Så tidlig som i 1970 fremholder han at kirken beskjeftiger seg for mye med seg selv, ikke med budskapet. Større organisasjoner kan lett få fokus innad.
Før han ble biskop, kardinal og pave, uttalte han seg om sin egen velkjente begrensinger i helse, og ikke minst i forhold til ledelse og forvaltning. Det fremkommer klart at Ratzingers liv hadde blitt lykkeligere hadde han forblitt professor i teologi. I Regensburg hadde han hus, var en populær foreleser og bøkene hans ble bestselgere. Alt senere i livet – og det er det han er kjent for i dag – var en slags «slutt på den personlige lykke og alle drømmer», som han bekrefter i et intervju med bokens forfatter.
Som pave fikk han den velkjente pedofili-skandalen å hanskes med, den avslørte uhyrlige forbrytelser begått av kirkens folk. Den katolske kirken fikk nesten all oppmerksomheten, selv om de protestantiske var verre, for ikke å snakke om de øvrige sex-fikserte deler av samfunnslivet.
Verden er ifølge Seewalds bok preget av tre store bevegelser; globalisering, teknologisering og troen på vitenskapen. Det er i dette klima at Ratzinger fremstår som skeptikeren, som tenkeren, som den som ikke automatisk nikker til det andre kaller fremskritt.
Ratzinger var moderne, men aldri modernistisk, fremholdt den mangeårige tyske statsråden Norbert Blüm. Ratzinger minner oss stadig i denne boken om at kristendommen er en logos-religion, en fornuftsreligion. Logos er Guds ord, og Guds ord skapte verden.
(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)
Nå nytt opplag!
Et spøkelse går igjen i boken – teologen Hans Küng.
Ratzinger og han var kolleger, nærmest venner, men utviklet seg i forskjellig retning. Küng var en betydelig intellektuell kapasitet, som ble teologisk popstjerne, populær i liberale medier, her gjaldt det å løpe med tidsånden, hans beskrivelser av hans gamle venn Ratzinger ble etterhvert preget av «reaksjonær» og det som verre var. Küng ble velkjent også i Norge, da pressen skrev at han i 1979 ikke lenger fikk lov til å undervise i katolsk teologi, dog i økumenisk teologi. I det hele tatt dukker Küng opp ofte, tidvis som en irriterende skikkelse, tidvis som en kontrast til bokens hovedperson. Og angivelig ble de forsonet flere år etter. Det må kalles storsinnet av Ratzinger.
Ratzinger var nær knyttet til Pave Paul Johannes II.
Hvis denne boken har noen helt, er det den polske teologen, filosofen, anti-kommunisten og humanisten Karol Wojtyla. Det var denne paven som to ganger ba Ratzinger bli leder av troskongregasjonen, to ganger avslo Ratzinger, tredje gang kunne han ikke nekte paven sin tjeneste. Og Seewald forteller levende om det slit og det massive arbeid som ble nedlagt i dette vervet, som Ratzinger hadde håpet på skulle vare bare en periode. Han ville hjem til Bayern. Men nei, paven trengte ham, og slik ble det altså. Etter hvert trengte de ham til pave også. Knapt noen var teologisk mer kompetent, og få kjente Vatikanet bedre.
Ratzingers samtaler med filosofen og sosiologen Jürgen Habermas fikk stor oppmerksomhet: Den rasjonelle og venstre-orienterte Habermas, med bakgrunn i Frankfurterskolens filosofi, i diskusjon med katolikken Ratzinger. Samtalene mellom disse to ulike tyske intellektuelle viser at diskusjoner på høyt nivå er mulig, med gjensidig respekt for hverandres posisjoner.
Debatt og diskusjon må ikke være skriking og avbrytelser; kanskje noe å tenke på for en allerede nevnt statskanal?
En stor takk til Peter Seewald som har samlet sitt journalistiske livsverk og gitt oss et helhetlig bilde av den fascinerende personen Joseph Ratzinger.
Peter Seewald: Benedikt XVI. Ein Leben, Droemer Verlag, München 2020, 1150 sider.
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
