Fredagsbønn i stormoskeen i Strasbourg den 20. november 2015. Foto: Vincent Kessler / Reuters / NTB scanpix.

Islamisters infiltrasjon av det offentlige apparatet i Frankrike har etter hvert nådd et slikt omfang at selve statens nøytralitetsprinsipp blir svekket. Fenomenet gjør seg også kraftig gjeldende i republikkens førstelinje, selv blant lærere, politifolk og helsepersonell.

Det er konklusjonen som avtegner seg i undersøkelser som journalisten Nadjet Cherigui har gjort for Le Figaro.

Cherigui har møtt en fransk politimann, «Alain», med tretten års tjeneste som er blitt truet på livet av en yngre politikollega, «Yves». Alain hadde opprinnelig et godt forhold til Yves, som i starten fremstod som en elskverdig og humoristisk person. Helt til Yves en dag gifter seg med en muslimsk kvinne, og selv konverterer til islam.

Etter kort tid begynner Yves å vise en aggressiv islamistisk adferd på jobben. Han uttaler seg skarpt politisk, begynner å rettferdiggjøre selvmordsterror, isolerer seg fra andre politifolk, og nekter etter hvert å hilse på kvinnelige kolleger. Ledelsen gir ham administrativt arbeid som ikke krever kontakt med andre, og isolert på sitt kontor begynner han å true Alain, som oppdager håndskrevne dødstrusler festet til garderobeskapet sitt.

Ledelsen tar nok en gang affære overfor Yves, og problemet opphører. Men Alain sier at det finnes mange lignende tilfeller der kolleger som viser islamistiske trekk, holder seg langt bedre på matta enn Yves. 110 politifolk er blitt rapportert for mulig radikalisering, men etaten har ingen virkemidler mot dem som ikke begår klare brudd på adferdsregler. Atter andre nærer islamistiske sympatier uten engang å vise det, fornemmer Alain.

En rekke offentlige sektorer er berørt av islamsk radikalisering, konkluderer parlamentarikeren Éric Ciard, som står bak en offisiell rapport om saken fra 2019. Han anbefaler at offentlige tjenestepersoner må avlegge en ed som forplikter dem til å gi republikkens prinsipper forrang, slik at deres overordnede har rettslige virkemidler mot ansatte som måtte vise ringeakt for dem. En meningsmåling viste nylig at 40 prosent av de spurte blant muslimer oppgav at de setter sine religiøse verdier over loven.

En anonym tidligere fransk etterretningssjef sier til Le Figaro at Frankrike lenge, i alle fall siden 1990-tallet, har vært en målskive for islamister. «Jeg er bekymret», sier han, ikke så mye for trusselen som for franske myndigheters sendrektighet i bekjempelsen av dem.

Landet vårt har vært gjenstand for denne religiøse krigen fra innsiden i tredve år, og vi har ikke gjort noenting.

Cherigui har også truffet «Samba», en lærer i Hauts-de-Seine i Paris-regionen. I det hun kaller «fullstendig ghettoiserte» omgivelser, hører radikaliseringen og volden til hverdagens orden, sier Samba, som har vært nesten tjue år i tjenesten. Hun anser arbeidet sitt som nasjonalt forsvar. «En nasjon smis på skolebenken», sier Samba: «Min plass er her, og jeg må være et bolverk mot islamismen.»

Oppgaven kompliseres av at det er dukket opp flere muslimske fundamentalister blant kollegene hennes. «I løpet av de siste årene har lærerværelset forandret utseende», sier hun. For ti år siden så alt normalt ut, men nå har noen av de mannlige kollegene langt skjegg og merke i pannen som vitner om hyppig bønn. De vil hverken se henne i øynene eller ta henne i hånden, og noen isolerer seg sågar fra lærerværelset under lunsjpausen for ikke å blande seg med henne.

Dette er «svært irriterende» i omgivelser som skal styres etter sekulære prinsipper, sier Samba. En kollega av henne anser seg ikke engang som fransk. Hun etterlyser mer hjelp fra staten.

«Jeg føler meg som en soldat», fastslår Samba, «og jeg er rede til å forsvare mitt hjemlands verdier på skolen. Men regjeringen og myndighetene er for tilbakeholdne og nølende med å handle.»

Hennes versjon bekreftes av forfatteren og læreren Fatiha Agag-Boudjahlat, som underviser i geografi og historie i et av problemområdene i Toulouse. Skolen preges stadig mer av islamiseringen. Visse emner blir unngått i undervisningen. Sekulære prinsipper oppfattes som et problem og noe ekskluderende. Men i virkeligheten forholder det seg stikk motsatt, fastslår hun.

Elevene identifiserer seg med forfedrenes hjemland, og det er ingen franske flagg å se i klasserommene. Hun gir ikke opp: «Vi må lære dem å elske Frankrike», sier Fatiha, «for familiene og omgivelsene deres forbyr dem det.»

I likhet med politiet og skolene er heller ikke helsevesenet spart for uvesenet.

Cherigui treffer akuttlegen «Mohamed». Stadig flere av kollegene viser islamske symboler, forteller han. Andre leger går i høyvannsbuksene som er typiske for salafister, og de hilser ikke på kvinnelige kolleger. Mohamed nøler ikke med å kalle det for infiltrasjon. Han er ikke optimist. For tredve år siden fantes det ingen hijaber i bransjen, minnes han. I dag vrimler det av dem.

Patrick Pelloux, en annen akuttlege, har sett de samme utviklingstrekkene. Han konstaterer at Koranen vil bli viktigere enn vitenskapen for mange av morgendagens leger.

«Jean-Marc» har i tjuefem år jobbet i det offentlige transportselskapet RATP i Paris. Han merker også infiltrasjon. Nyansatte viser ikke urovekkende tegn det første året i de er i tjenesten, men etter en tid blir buksene kortere og skjegget lengre. De yngre islamistene kommer på toppen av en hard kjerne av eldre sådanne, som i sin tid ble rekruttert spesielt for å kjøre i problemområder, der deres nærvær skulle fungere som en slags forsikring mot angrep på de offentlige transportmidlene. Til sammen utgjør de en liten hær, konstaterer Jean-Marc.

Når Le Figaros kilder bruker uttrykk som «soldat» og «hær», vitner det om at Frankrike er gjenstand for en krig, som inntil videre er mer av det åndelige slaget enn det fysiske. For det er ikke terrorangrepene som sliter ut den sekulære teksturen i Frankrike, det er snarere kombinasjonen av demografien og hverdagsislamiseringen.

Norge ligger noen år etter Frankrike i løypa. Ingenting tyder hittil på at vi vil lære av deres feil.

Kjøp «Islamismen i Sverige» her!