Statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og næringsminister Monica Mæland møter Kinas president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017. Solberg har med seg en fotball med FNs 17 bærekraftsmål i gave til presidenten. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Statsminster Erna Solberg (H) svarer bekreftende på et ledende spørsmål fra VG om hun er skuffet over at USA ikke vil delta i det internasjonale vaksinesamarbeidet COVAX.

Bakgrunnen er at Verdens Helseorganisasjon (WHO) står i spissen for samarbeidet. USA har meldt seg ut av WHO på grunn av håndteringen av koronapandemien. Etter Trump-administrasjonens oppfatning er FN-byrået i lommene på Kina, som i et kritisk tidsrom holdt tilbake informasjon som kunne ha reddet mange liv.

WHO motarbeidet da også lenge reiserestriksjoner, og nedtonet smitterisikoen mellom mennesker. Et av landene som har lyktes best med pandemibekjempelsen, Taiwan, innførte straks reiserestriksjoner, men slikt kan ikke engang nevnes av WHO, fordi Kina ikke anerkjenner øystaten.

Den demente offentligheten får naturligvis ikke noen påminnelse om dette i VG, selv om de siterer en talsmann for Det hvite hus på at WHO er korrupt. I stedet portretterer avisen den amerikanske presidenten som ond: «USA har sagt blankt nei til å bli med i den globale alliansen som vil sikre rettferdig fordeling av coronavaksiner», forkynnes det allerede i ingressen.

Hvordan kan man være mot rettferdighet, liksom? Fy, skamme seg!

Saken er at det er langt større grunn til å være skuffet over Erna Solberg og regjeringen hun leder. Når man tar Kinas parti mot USA i denne saken, er det helt i tråd med den skamfulle underdanighetspakten som regjeringen inngikk med Kina i 2016 for å komme ut av Beijing-regimets diplomatiske fryseboks etter utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo.

I dokumentet forplikter Norge seg til ikke å undergrave Kinas interesser. Det kan i lengden bli vanskelig i den kalde krigen som pågår mellom USA og Kina. Under sikkerhetskonferansen i München sa Solberg at hun inntok en mellomposisjon.

Noe slikt sømmer seg ikke for en alliert. Men som alt annet er også NATO-samarbeidet noe Høyre ikke står fast ved. Partiet har tilsynelatende ingen andre prinsipper igjen enn sin egen makt.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!