Venstresiden klarer ikke å diskutere og kritisere islam slik de gjorde med kristendommen

Stillbilde: YouTube.

Rødt og venstresiden generelt klarer ikke å diskutere og kritisere islam som ideologi og livssyn, slik de diskuterte og kritiserte kristendommen i tiår etter tiår. De gjør det om til en hypermoralsk debatt om rasisme og påstår at det er islamkritikerne som er det store samfunnsproblemet, ikke (sider ved) islam.

Hva kan denne påfallende situasjonen skyldes? Muligens at det er for mange muslimer i Rødt og på venstresiden, og at man ikke vil kritisere sine partifeller? Og at muslimer selv ikke er vant til å diskutere egen religion fritt og nysgjerrig. Den manglende frie debattkulturen i den islamske verden er overtatt av venstresiden?

Opplysningstida har ikke kommet til den islamske verden. Fremdeles består trosopplæringen i stor grad av mye pugging og utenatlæring. Korporlig straff er ikke ukjent.

Tvil er for mange troende muslimer første stadium til vantro, blasfemi og apostasi (frafall). Islam tilhører domenet til de lærde, ulema, de som kan koran-arabisk. Lekfolk blir ikke oppfordret til å studere skriftene selv, tenke kritisk og ta personlige trosvalg.

I land som Iran og Saudi-Arabia har de lærde hele statens maktapparat i ryggen. Særlig Iran er et fryktbasert teokrati basert på vilkårlig og grov vold.

Det gir et uhyggelig inntrykk for alle som verdsetter rettsstat, ytringsfrihet, akademisk frihet, trosfrihet og frihet til å forlate både eget trossamfunn og andre organisasjoner uten represalier.

En som har undret seg over hvorfor norsk venstreside ser ut til å bejuble islam og til og med angriper islamkritikere, er mangeårig universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Kolbein Brede, som kaller seg sosialdemokrat og ateist.

La meg presentere hans synspunkter litt grundig, i og med at de er så sjeldne. I Aftenposten skrev han i 2015:

Islam er ikke bare en religiøs ideologi, hadde den dét vært, skulle den fått være i fred for meg. Nei, den er udiskutabelt også en politisk ideologi og burde som sådan ikke bare kritiseres, men aktivt motarbeides av alle tilhengere av demokrati og menneskerettigheter.

Men hva skjer? Jo, straks noen kritiserer islam, for eksempel ved å påpeke religionens eklatante brudd på basale menneskeretter, rykker norsk venstreside ut som forsvarere av religionsfrihet!

Brede finner det helt uforståelig: Kvinneundertrykking er mer akseptabelt når det foregår innen en muslimsk kultur enn innen en kristen. Dét henger jo ikke på greip.

Venstresiden skyver religionsfrihet foran seg. Men det er jo islam som er selve trusselen mot religionsfriheten:

Religionsfrihet betyr ikke frihet til å forby andre menneskers kritikk av religionen. I så fall ville religionsfrihet og ytringsfrihet være uforenlige størrelser. Det er de ikke. Begge rettigheter er grunnlovsfestet i Norge. Den eneste alvorlige trussel mot så vel ytringsfrihet som religionsfrihet i Norge, kommer fra islam.

Islam er altfor politisk og dennesidig i sin innretning til å forstås som kun metafysiske trosforestillinger, hevder Brede, og legger til:

Islam betyr som kjent total og ubetinget underkastelse under Allah. Mennesket har ingen egenverdi, og forsøk på å lage menneskeskapte lover, er en forbrytelse mot Allah og straffes med kokende olje i helvete.

Muhammed er Allahs Profet, og hans ord og politiske og juridiske forordninger (sharia) gjelder ubetinget. Muhammed er også religionens store etiske ideal, et ideal til etterfølgelse.

Dette etiske idealet ville blitt straffeforfulgt som pedofil hvis han hadde levd i Norge i dag. Han var dessuten ikke bare kriger, men også morder, en mann som torturerte og henrettet krigsfanger.

Brede har tydeligvis satt seg inn i islams egne tekster, der disse opplysningene er udiskutable.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Mange forsvarer islam ved å skille mellom moderat islam og islamisme, og mellom en moderat og en krigersk Muhammed, skriver Brede, men finner denne løsningen selvmotsigende og uholdbar:

Koranen gir belegg for begge. Men ikke uten selvmotsigelser. Siden Koranen i siste instans er Allahs ord, kan den ikke inneholde feil, og dermed pr. implikasjon ingen selvmotsigelser.

Teologen og jihadisten Sayyid Qutb løser dette problemet på følgende vis: De moderate koranversene stammer fra Muhammeds tid i Mekka. Hvis Muhammed på den tid skulle fremmet politisk islam, ville han neppe overlevd. Allah ga ham derfor tillatelse til å konsentrere budskapet om muslimenes indre liv, det vil si deres forhold til Allah, og nedtone alt som kunne virke politisk støtende.

Etter flukten til, og etter hvert maktovertagelsen i, Medina, kommer Allahs usensurerte politiske budskap: Underkastelsen er ikke en privatsak, den gjelder hele samfunnet. Og ikke bare i Medina (der vantro, blant annet en stor jødisk befolkning, blir drept eller fordrevet), og ikke bare på Den arabiske halvøy, nei, alle verdens folk skal befris fra sine menneskeskapte lover.

I den grad det finnes motsigelser mellom det Muhammed sier i Mekka og det han sier i Medina, er de altså ikke ekte: Mekkauttalelsene må vurderes som halve sannheter eller sogar som nødvendige løgner. Sant er alt som sies i Medina.

Jeg kjenner ikke norske muslimers løsning av selvmotsigelsene, men jeg vet at Qutbs løsning omfavnes av dagens jihadister.

Det finnes ikke et troverdig teologisk opprør fra et «moderat» islam-miljø med politisk islam, og som gjennom det kan forene islam med demokrati og menneskers grunnleggende rett til å leve sine egne liv, konkluderte filosofen Kolbein Brede.

Jeg la ut et spørsmål til mine Facebook-venner:

Er det noen på venstresiden, politikere eller akademikere, som har ytret seg kritisk til islam? Og da tenker jeg saklig, prinsipielt og kurant, omtrent slik mange har ytret seg kritisk til kristendommen i mange tiår? Gjerne navn og lenker.

En del forslag på navn dukket opp i tråden, primært samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, Mina Bai, Trond Brækhus, Espen Goffeng, men det som helt glimret med sitt fravær, var kjente profiler i politikken eller akademia med klare venstresidestandpunkt.

Simen Sandelien etterlyste en norsk Sam Harris:

Men vi savner kanskje en Sam Harris-type her i Norge. Noen som analytisk og med innestemme virkelig fordyper seg i problematikken på en saklig måte samtidig som vedkommende flagger klart ståsted til venstre.

Ta for eksempel Rødt i Oslo, som – utad, i det minste – ser ut til utelukkende å vie seg til kampen mot Stopp islamiseringen av Norge (Sian). Burde ikke Rødt også hatt noen kritiske synspunkter på islam? Er islam uten lyte? Går islam hånd i hanske med ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling? Ja, hvordan står det til med arbeiderrettigheter i islamske stater? Hvordan behandles fremmedarbeidere?

Jeg fant ett unntak. Bård Vegar Solhjell, som den gang han var aktiv politiker representerte den fornuftige delen av SV, roste romanen Underkastelse av Houellebecq, som han mente problematiserte godt religionens – det vil si: islams – gjenkomst i en sekulær tid. Det er en farlig utvikling, som Solhjell advarte sterkt mot. Å basere samfunnet og politikken på vitenskap er langt å foretrekke framfor å ha religion som fundament, hevdet han. I et intervju med Klassekampen i 2015 forsvarte han opplysningsprosjektet og påpekte samtidig at religionskritikken hadde blitt en høyresidesak:

– I et sentralt parti i romanen skriver Houellebecq om venstresidas forhold til Abbes: «Fjetret av sin grunnleggende antirasisme, var venstresida ute av stand til å bekjempe ham, til å benevne ham». Dette føler jeg er ganske viktig. Vi har å gjøre med et sett med verdier som for meg er like utenkelige å støtte som verdiene fra gammeldags, tradisjonell kristendom – som blant annet har holdt kvinner og homofile nede i vår nære fortid, sier Solhjell.

– Men det er høyresida som i dag klarer å bekjempe de konservative kreftene i islam, ikke venstresida. Med kristendommen var det motsatt.

Det er synd at venstresiden ikke er med på kampen mot konservative krefter i islam.

Islamkritikk burde være noe som forente høyre- og venstresida, den burde være bipartisan, som de sier i USA, altså felles for samtlige norske stortingspartier, som jo alle bekjenner seg til demokratiet og menneskerettighetene. Da hadde konservativ islam og islamisme hatt svært dårlige vekstvilkår i Norge, og nødvendige reformer av islams teologi og troende muslimers sosiale praksis kunne ha et snev av realisme ved seg.

De som ikke vil like seg under et noe tøffere, mer konfronterende klima, kan jo forlate Norge frivillig. Det finnes mange islamistiske stater å dra til.

De som drar «jøde-testen» nå, og mener kritikk av ortodoks islam er som antisemittismen under Hitler, kan jo stille seg spørsmålet: Hvor kunne jøder dra? Ingen steder. Ikke bare var jøder en uskyldig minoritet som i to tusen år hadde levd spredt og fredelig i mange land, de hadde heller ikke før i 1948 en egen jødisk stat de kunne trekke seg tilbake til i relativ trygghet. Med muslimer er situasjonen helt annerledes: De forfølges i regelen ikke (rohingyaene og uigurene som aktuelle unntak?), det er de som forfølger andre. Kristne og andre ikke-muslimer er omtrent helt ute av sine gamle kjerneområder i Midtøsten. Islamske hærer har angrepet og hardhendt okkupert store deler av det sørlige Europa, Afrika og Asia. Muslimer har i dag mange stater som er islamske både i navnet og i gavnet.

Venstresiden er ikke opptatt av islam som maktfaktor og undertrykker, ei heller sentrum-høyre. De er besatt av et helt perifert problem som islamofobi.

Det er ikke en norsk oppgave å bevare og beskytte et patriarkalsk, undertrykkende, antisemittisk, totalitært og intolerant islam. Det er tvert imot en norsk oppgave å utfordre og bekjempe denne formen for islam. Hva som blir stående i islam etter en revisjon preget av opplysningstidas idealer, vet ingen, men jeg er trygg på at et reformert islam vil gjøre verden bedre, for både muslimer og oss andre.

Flere bør følge i Kolbein Bredes fotspor.