Ifølge Amnesty blir tilstandene for menneskerettighetene i Iran bare verre og verre. 

Nå foreligger nye rapporter om tortur og henrettelser i Iran. En større artikkel i VG setter søkelys på grusomhetene, men unngår helt å koble dem opp mot landets islamistiske regime.

Regimet i Teheran er et av verdens mest bestialske og grusomme. Det befolkningen i landet nå utsettes for, er nesten ikke til å fatte for mennesker som lever i siviliserte, trygge land.

En ny, omfattende rapport fra Amnesty gir rystende detaljer om det som skjer. Det er snakk om fengslinger uten lov og dom, helt ubegripelig tortur og et stort antall henrettelser. Ofte rammes helt tilfeldige mennesker, i Iran kan alle og enhver være «skyldige» – avhengig av hva regimet og dets bødler måtte finne på i øyeblikket.

VG har en større artikkel om rapporten og om forholdene i landet. Her har man blant annet gått inn på nesten bestialske enkeltheter i Amnesty-rapporten:

«Elektriske sjokk, seksuell vold, falske henrettelser, slag og spark. Gjennom intervjuer har Amnesty International kartlagt brutal tortur mot flere av de over 7000 demonstrantene som ble arrestert av det iranske regimet i fjor høst.»

«I frykt for intern motstand fra en folkelig protestbevegelse arrestere regimet tusenvis av mennesker, mishandlet dem og torturerte dem.»

Det refereres til enkeltmenneskers historier:

«De elektriske sjokkene var det verste. Det føltes som at hele kroppen min ble stukket av flere millioner nåler. Hvis jeg nektet å svare på spørsmål økte de volt-nivået som ga meg sterkere sjokk. Jeg ristet og følte at hele kroppen brant.»

En annen sier han ble hengt etter armene og bena fra en stang, og torturert med en metode fangevokterne kalte «kylling-kebab».

«Smerten var helt uutholdelig. Det var så mye press og smerte i kroppen min at jeg tisset på meg», siterer VG, basert på Amnestys sjokk-rapport.

Ingen kan være uberørt av å lese slikt. Det hele høres ut som en skrekkhistorie fra den mørkeste middelalder. Men det skjer i 2020, i et land enkelte mener vi her i vesten nå bør innta en mer forsonlig linje overfor.

Dette er en viktig sak av VG, og det er sterk lesning.

Likevel er det noe som skurrer ganske ettertrykkelig her. For i denne nokså lange saken er det ikke ett eneste ord om hva slags regime Iran er, og hva som ligger til grunn for det som foregår.

I en politisk og religiøst betonet sak i det som regnes som et av verdens «mest islamske land», er det svært påfallende at begreper som islam, islamistisk eller mulla-styre er ikke nevnt. De er helt utelatt.

Særlig er dette merkelig så lenge det nettopp er disse begrepene som danner bakteppet for hele saken. Undertrykkelsen, volden og brutaliteten i Iran er et direkte resultat av at mullaene i landet forsøker å klamre seg til makten, og knuse en gryende opposisjon mot det fundamentalistiske styret. Folket ønsker ikke å leve i en islamsk middelalderkultur, og man er lei av å se at det meste av ressurser går med til å drive religiøs krig og terror mot andre folk og nasjoner.

Man må spørre seg: Hva i alle dager er VGs motivasjon for helt og fullstendig å fjerne et så sentralt perspektiv? Vet man ikke noe som helst om landet og regimet der?

Det kan fremstå som om det er et underliggende premiss for avisen at kritikk av Iran, for all del må adskilles fra alt som har med islam å gjøre.

Alt av undertrykkelse og grusomheter i landet, skal åpenbart vinkles dithen av det ikke har noen sammenheng med at regimet tvers igjennom er bygget på islam, og at islam griper inn i alle deler av samfunnet. Styresettet i Iran har ingen vesentlig betydning for det som skjer, slik VG fremstiller det.

Det er så meningsløst som det kan få blitt.

«Iran is a theocracy that mixes religion and state more thoroughly than any other country in the world.», skrev det anerkjente amerikanske The Iran Primer (i 2010) om hvilken plass islam har i landet. Forholdene er ikke vesentlig endret siden den gang.

Den typen journalistikk VG her leverer i et viktig spørsmål, skjemmes av det som lett kan tolkes som en grunnleggende unnfallende holdning til islam. Man tør ikke rette søkelyset dit det hører hjemme.

Hvorfor må det meste av nyhetsformidling i de store mediene ha en klam agenda som går ut på å vinkle og beskjære og stoffet så det passer med et forhåndsgodkjent, politisk korrekt tankesett? Kan man ikke bare være ærlige, og beskrive realitetene? Hva med å prøve det en ukes tid? Det ville kanskje gjøre noe med tilliten man har ute hos sitt publikum?

Det undertrykte folket i Iran har krav på at pressen i frie land forteller den hele og fulle sannheten om det som skjer. Det er trist at medier som VG svikter dem.

Det bør nevnes at heller ikke Amnestys rapport om grusomhetene til islamistiske styret i Iran, inneholder referanser til islam. Det snakkes kun om et ikke nærmere spesifisert «regime».

Bestill Kent Andersens store klimabok her!