Motvind Norge brøt mandag politiets blokade på Haramsøya. Foto: Nei til vindkraftverk på Haramsøya / Facebook
Lørdag inviterte Lillesand Turistforening i utendørsmøte i Lillesand, i samarbeid med Motvind Norge. Hovedtema var vindkreftprosjektene som ulmer i Grimstad, Birkenes og Lillesand. Samtidig var også motstandsgruppene mot prosjektene i Bygland/ Åmli/ Mykland, Buheii, Tysvær og flere tilstede og markerte sin motstand mot vindkraft-raseringen.
I følge Kai Ingvald Flateland på Facebook, var tidligere ordfører i Birkenes tilstede for å forsvare vindkraft-utbyggingene. Publikum fikk høre mer om saksbehandlingen og unnlatelsessyndene som er bakgrunnen for at Buheii prosjektet. Denne vindparken er nå eid av et australsk fond, og bedriver angivelig med press og lokking for å få grunneiernes underskrifter. Angivelig var rettighetene på heia i felles og uskifta eie mellom flere eiendommer, så noen grunneiere har altså fått lov av konsesjonsmyndighetene til å gi bort andres eiendom. Slike påstander er er ganske symptomatiske for hvordan vindkraftutbyggere samarbeider med NVE, og tar seg til rette gjennom et system som avviker milevis fra normal forvaltning.
Vindkraftindustrien har følt seg svært så trygge på de særfordelene og fullmaktene de har tilegnet seg fra myndighetene gjennom over 20 år med lobbyisme, løgner, nettverksbygging og investering i klimahysteriet. Deres miljøkriminalitet er ikke bare høyt hevet over all etikk og moral, den er beskyttet av lov og rett – ikke minst fordi vindkraft-industrien «overtalte» politikerne til å frita dem fra plan- og bygningsloven, og heller sortere under energiloven. How convenient.
Motvind representerer den norske folkesjela og vokser raskt, men foreningen har et internt problem: De nekter å ta inn over seg at klimahysteriet og det påståtte «grønne skiftet» (med innføringen av «grønne sertifikater»), er selve fundamentet for vindkraftutbyggingen, og selve nøkkelen til naturraseringen. Man ønsker å jobbe mot vindkraft-industrien, uten å stille kritiske spørsmål til klima-industrien, som i praksis er to sider av samme sak. Dete ser man gjennom Kai Ingvald Flatelands eget innlegg:
– Man må være åpen for at de som kjemper for vindkraftutbygging uten å ha direkte økonomiske eller maktpolitiske grunner for dette, også på samme måte er drevet av samvittighet og gode tanker om framtida. Jeg håper de vil revurdere saken, de av dem som innerst inne ser at det som begynte som en fin tanke om å gjøre noe bra for vår klode, med å utvikle fornybar energi, i vindkraftens tilfelle er kuppet av krefter som på ingen måte har klodens beste i tankene, men som ser muligheter for økt kortsiktig profitt ved å seile under falskt grønt flagg. «Det grønne skiftet» har blitt til en grusom karikatur på et reellt «grønt skifte».
Vindkraft har aldri vært en god tanke, og er ikke kuppet av noen som helst. Vindkraft-industrien har drevet med samme svindel siden begynnelsen av 80-tallet: Melket samfunnet for offentlige midler, i bytte for en ustabil, kostbar og ødeleggende løsning som aldri innfrir. Og når subsidiene tar slutt, forsvinner industrien til neste land for å kjøre samme svindel der.
Men vindkraft-industrien dukket ikke opp fra ingenting. Den har ikke fått mandat gjennom grådighet. Den får sitt mandat gjennom klimasaken. Uten klimahysteriet, ville det antagelig ikke vært en eneste vindpark i Norge – og nettopp derfor investerer vindkraft-industrien tungt i klimasaken. Klima og vindkraft er to sider av samme sak.
Klima-industrien er større enn vindkraft-industrien, og for klimaaktivistene er vindkraft selve nøkkelen til å løse det påståtte klimaproblemet. Den er «fornybar», sol- og vindkraft skal erstatte fossil energi. Den evnen har imidlertid ikke sol- og vindkraft, og har aldri hatt det – men all fakta og fornuft trumfes av den enkle setningen «vi har ikke noe valg». Vi «må» bygge vindkraft for å innfri parisavtalen.
Så lenge folk tror på dette, og aldri stiller kritiske spørsmål til klimasaken, så sitter vindkraft-svindelen med de beste kortene, og ler hele veien til banken.