Sommernatt. Foto: Steen Raaschou

Det sekulariserte frihetlige demokratiets indre problem synes å være: Hvordan kan man forsvare og fremme det frihetlige demokratiets verdier ved å oppheve friheten? Man får en mistanke om at denne form for demokrati egentlig ikke er forankret i noen ide om frihet, men i et menneske- og samfunnssyn som legger samfunnet  åpent for totalitære tvangsprosesser.

Den norske befolkning er for lengst polarisert i forhold til innvandring og islam. Men også på en rekke andre felt. Organisasjonen Sian har funnet en enkel, men livsfjern løsning på den nasjonale splittelsen: Muslimer skal tvangssendes tilbake dit de kom fra. Det er blitt en voldsom ståhei omkring organisasjonens opptreden og budskap. Voldelige aksjoner er blitt rettet både mot organisasjonen og politiet. Midt i denne  konflikten glemmer man et enkelt, men grunnleggende spørsmål: Hvilke ulike samfunnsideal er det som her er i konflikt med hverandre?

Sian er kanskje ikke interessert i å gi et begrunnet svar på spørsmålet om hvilket samfunn de ser som ideal, når «islamiseringen» er stanset. Men hva med andre aktører? Muslimer vil vel kunne fortelle ut fra Koranen og andre autoritative kilder hva de forstår med et godt fremtidssamfunn. Også mange andre har engasjert seg. Blant dem folk, miljøer og institusjoner som virkelig teller i vårt samfunn. Toppsjiktet innen politikk og kultur er kommet på banen. Hvilket samfunnsideal legger føringer for dem? Og hvordan er det forankret – i metafysikk, vitenskap, tro, tradisjon osv.?

Et svar kan avtegne seg når vi ser på hvordan man oppfatter ytringsfriheten. For de aller fleste er ytringsfriheten et viktig gode. Men hva skal vi med den? Hvilke rammer bør den ha? Spørsmålene er særlig relevante i dag når staten er i ferd med å begrense denne friheten ved utvikling av Straffelovens § 185 (Om diskriminerende og hatefulle ytringer).

Å brenne «hellige skrifter» som Bibelen og Koranen er i dag tillatt som offentlige ytringer. Nazistene arrangerte som kjent sine bokbål. Og Martin Luther drev med litt av det samme. Motiveringene kan altså være høyst forskjellige. Aftenposten reflekterer i en leder (05.09.) over motiveringen for de (små) bokbål vi har i dag:

«Intensjonen kan være å skaffe oppmerksomhet til kritikk av religionen. Religion har makt over menneskers liv. Derfor må religiøse dogmer og praksiser kunne kritiseres, og de må tåle både provokasjoner og satire. Religionskritikk er viktig også for de religiøse samfunnene, slik at de kan tilpasse seg og oppnå større aksept i samfunnet.»

Ytringsfriheten – også praktisert på en drastisk måte – kan ha som formål å få religionene til å «tilpasse seg», mener avisen. For religionskritikk er viktig og riktig. Men hva skal religionene «tilpasse seg»? Ideologier som ateisme, agnostisisme eller verdinihilisme? Det vil ikke være tilpassing, men avvikling. Eller skal de ganske enkelt «tilpasse seg» ytringsfriheten og religionsfriheten. Det gir bedre mening. Aftenposten burde da se til Den norske kirke. Der er både ytrings- eller religionsfriheten sterkt truet, noe som blir tydelig demonstrert i disse dager ved hetsen mot enkelte prester som hevder overleverte lærestandpunkter. Men resonnementer etter frihetslinjen blir imidlertid vanskelig. Det Aftenposten i praksis går inn for, er at religionen skal «tilpasse seg» ideologien til dem som har makten. Hvordan skal det kunne skje, uten en eller annen form for maktbruk (?!). Her kommer vi til det sekulariserte frihetlige demokratiets indre problem. Hvordan kan man forsvare å fremme det frihetelige demokratiets verdier ved å oppheve friheten? Man får en mistanke om at denne form for demokrati egentlig ikke er forankret i noen ide om frihet, men i et menneske- og samfunnssyn som legger samfunnet  åpent for totalitære tvangsprosesser. Det er som man sier: Du kan gjøre som du vil, men din vilje ligger i min lomme.

At Den norske kirke ved ledende biskop Olav Fykse Tveit tar avstand (på sin Facebook-side) fra Sians praksis og budskap, er politisk greit nok. Men når han påstår at «det Sian står for, er uforeinleg med kva kristendom er», blir budskapet fra biskopen straks mer interessant. For «kva er kristendom» for en biskop som representerer Den norske kirke? Er det den lære som Den norske kirke hevder for tiden, eller ideer som flertallet i det norske folk står for? Da er det ikke lenger kristendommen som «er», men en sosio-kulturell situasjon eller utvikling (i Norge, Europa, USA). Kristendommen blir da bare en refleks av denne situasjonen og er ikke noe i og ved seg selv.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev en gang: «Gud er i utviklingen.» Gjennom mange tiår har det vært en politisk-filosofisk diskusjon om det liberale sekulariserte demokrati kan begrunne sine «frihetsverdier» uten å havne i en ren selvreferanse. En variant av en slik selvreferanse finner vi hos biskop Fykse Tveit: Ved sin provokative praksis «angrip» Sian «demokratiet og dei skitnar til det anstendige fellesskapet og det offentlege rommet vi alle høyrer til.»

Men det må kalles skryt å hevde at det offentlig rom i Norge er «anstendig»,  og når biskopen selv tilhører dette rommet, nærmer det seg selvskryt.

Har ikke det sekularistiske demokratiet noen bedre forankring enn selvskryt? Om biskopen trives med Pride og offentlige demonstrasjoner av homosex, vet jeg ikke. Men for mange troende er det slikt som virkelig «skitner til» demokratiet.

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!