Det dukker stadig opp diskutable saker i Nicolai Tangens kjølvann som skaper problemer for enkelte av hans nettverkskontakter. Nå er hans relasjon til Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo (bildet) igjen blitt aktualisert ved at hennes samtaler og mulige samarbeid med Tangen, som startet på slutten av fjoråret, har utløst inhabilitet i hennes stilling. Hindsbo har hatt en nær relasjon til Nicolai Tangen over flere år. Da hun var sjef for Sørlandets Kunstmuseum, ble hun plassert som styremedlem i Tangens AKO Kunststiftelse, som forvalter Tangens kunstsamling. For øvrig ble hun også invitert med på den famøse smøreturen til USA, men takket nei.

Hindsbos samtale med Tangen handlet om muligheten for økonomisk støtte til driften av Nasjonalmuseet. En donasjon på noen millioner fra Tangens veldedige stiftelse til museet ville bety mye for en offentlig institusjon med trange budsjetter. Dessuten er jo Nicolai Tangen en kunstsamler med behov for å få kvalitetssikret innkjøpene sine og få dem vist i Nasjonalmuseet. Alliansen er følgelig til gunst for begge parter, men uheldigvis er direktør Hindsbo nå kjent inhabil i dette opplegget. Vurderingen er foretatt av et advokatfirma, og ikke Kulturdepartementet, som det ble sagt tidligere i sommer.

Styreleder ved Nasjonalmuseet, Linda Bernander Silseth, har også fått avklart sin habilitet i denne sammenheng, og hun har nå status som habil. Grunnen til at Bernander Silseth ba om en habilitetsvurdering, var at hennes bror, Johan G. Bernander, sitter i styret i AKO Kunststiftelse og er tett innpå Nicolai Tangens interesser og nettverk. Uansett hvor man beveger seg i Nicolai Tangens interessesfære, finner man forbindelseslinjer til sentrale personer i lederstillinger.

I mange år har Tangen jobbet for at hans kunstsamling skal bli faglig stueren og høyt verdsatt. På lokalplanet i Kristiansand har han oppnådd fremgang i samlerstatus og gavmildhet, samt en gunstig avtale om visning av sine innkjøp i det nye Silomuseet. Avtalen nå om et mulig samarbeid med Nasjonalmuseet vil åpne dørene til en topp kvalitetssikring av samlingen. Tangens våte drøm er nok å få vist et utvalg av sine verker i Nasjonalmuseets lokaler. Med noen millioner i donasjon, slik Fredriksen-døtrene gjorde, vil nok museumsledelsen bli samarbeidsvillig.

At direktøren er kjent inhabil i dette samarbeidet, spiller liten rolle. Museumsledelsen utpeker bare en faglig stedfortreder som overtar ansvaret og fortsetter samarbeidet med Nicolai Tangen. Deretter starter man forhandlingene som om intet har hendt, men mye har hendt, altfor mye. På grunn av direktør Hindsbos samtaler og forespørsel om donasjon fra vennen Nicolai Tangen, har hun bundet Nasjonalmuseet til fremtidige forhandlinger.
Det blir omtrent som med Fredriksen-døtrene, Nasjonalmuseet får en drøss med millioner og kvitterer med å kvalitetssikre døtrenes innkjøp. Tangen-opplegget er staket ut på en annen måte, her har nettverksnepotismen vært styrende, men målet det samme: å få kvalitetssikret sine innkjøp med pengestøtte. Igjen er Nasjonalmuseets kompetanse til salgs. Forrige gang var det også direktør Karin Hindsbo som lot Fredriksen-døtrene få kjøpe den kompetansen de ønsket seg. Det svekket museets faglige integritet, i Tangens tilfelle vil det bety en nedgradering av institusjonens høye kunstneriske status.

Bestill Kent Andersens store klimabok her!