Illustrasjonsfoto: Brian Snyder / REUTERS / NTB scanpix 

«Tross alt snakk om USAs tilbakegang, er det fremdeles en overveldende amerikansk dominans på kunnskapsfronten», skriver en av Norges ledende vitenskapsjournalister.

«Shanghai-rangeringen» – eller Academic Ranking of World Universities, som det heter offisielt – bekrefter at med unntak av noen få britiske universiteter, er det Harvard, Stanford, MIT og de øvrige kjente navnene som nok en gang rager øverst, forteller Bjørn Vassnes. Cambridge lurer seg inn på en svært sterk tredjeplass, Oxford er på niende, og det beste universitetet utenfor USA/UK finner vi på 14. plass: Paris-Saclay. Universitetet i Tokyo er det beste ikke-vestlige universitetet, på 26. plass.

Når det gjelder vitenskap, er USA fremdeles i en helt egen divisjon, ifølge Vassnes, selv om det nå faktisk finnes flere forskere i Kina enn i USA.

Det har med historien å gjøre. Det har med kapital å gjøre, store stiftelser som finansierer kreative miljøer og handler om det militær-industrielle komplekset, som forvalter store summer. Siden andre verdenskrig har de viktigste forskningsmiljøene vært i USA, forsterket av den store hjerneflukten dit; noe som begynte allerede på 1930-tallet, da mange skarpe hoder flyktet fra nazistene, som Vassnes legger til.

Forskningsdominansen er faktisk større enn universitetsrangeringen tilsier:

Mye av den viktigste forskningen i dag, den som utvikler den nye teknologien vi alle skal bli avhengige av om noen år, skjer i USA utenfor universitetene, i forskningsmiljøene til Google, Apple, Amazon, Microsoft og andre høyteknologiske firmaer. Selv om det også innen teknologi finnes flere forskere i Kina. I tillegg kommer de store amerikanske føderale institusjonene som Nasa, NOAA og selvfølgelig Pentagon. Slik at også når det gjelder klimaforskning og romforskning, er USA i føringen. Med god margin.

Den anglo-amerikanske sfæren har også en språklig fordel, minner Vassnes om. Det moderne forskningsspråket er engelsk. Det gir særlig UK drahjelp:

Dette er nok også en av grunnene til at England er en god nummer to, spesielt eliteuniversitetene Cambridge og Oxford. Også der har de en lang og sterk forskningstradisjon å bygge på, og en enestående kultur for å diskutere og utveksle nye tanker. Kommunikasjonen med USA er dessuten svært levende, med kontinuerlig utveksling av folk og ideer.

Den dårlige rankingen Tyskland får, skyldes ifølge Vassnes at mye av den viktigste forskningen i det landet «ikke foregår på universitetene, men på de mange Max Planck-instituttene, der noen er i den absolutte verdenstoppen (som instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig)».

Framtida for USA/UK er derimot ikke nødvendigvis skyfri:

Den amerikanske suksessen har alltid vært basert på import av skarpe hoder fra Kina, Japan, India og Europa. I dag er det flere grunner til at dette kan avta. Konflikten med Kina begrenserer tilgangen på kunnskapen, mange kinesere er nå på vei hjem. Koronaen har også generelt gjort det mindre fristende for folk å flytte på seg. Og tilstandene på amerikanske universiteter i dag er ikke tillitvekkende, med et polarisert meningsklima. Selv om dette ennå ikke har ødelagt forskningsmiljøene.

En mulig utfordrer er selvsagt Kina, men landet har «et lukket miljø som ikke innbyr til nyskapning», påpeker Vassnes. Det trekker ned. Andre utfordrere til den amerikanske dominansen har også sine ulemper:

Japan har en stund vært i tilbakegang. De engelske universitetene har de samme problemene som de amerikanske. Tyskland sliter med sin spredte forskningsstruktur, Frankrike med sin franskhet.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!