Erna Solberg på id-feiring i regi av Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita) i Oslo den 25. juni 2017. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Da statsminister Erna Solberg (H) omsider tok ordet etter Sian-demonstrasjonen i Oslo som ble møtt av en voldelig motdemonstrasjon, var det ikke for å ta avstand fra volden, men fra Sian.

Statsministeren frykter at det norske vernet om ytringsfriheten vil bli tolket som likegyldighet til organisasjonens holdninger, melder NTB.

– Jeg er veldig bekymret for at ytringsfriheten, som vi hegner sterkt om i Norge, kan oppleves annerledes i andre land, eller at det kan oppleves som at vi ikke bryr oss om de holdningene som Sian har. For det gjør vi, sier Solberg til NTB.

Det er ikke så nøye for det vandrende intellektuelle katastrofeområdet som bekler det norske statsministerembedet, hvordan nordmenn opplever ytringsklimaet i Norge. Hun er mest bekymret for hvordan dette vil bli oppfattet i andre land.

Skal tro om Tyrkia er et av disse landene? Solberg frykter kanskje at hun selv vil få en slags karikaturkrise 2.0 i fanget. Det er i så fall liten grunn til å tro at hun vil administrere den noe bedre enn forgjengeren Jens Stoltenberg gjorde i 2006, da Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk ble tauet inn i regjeringsbygget for å si unnskyld til femten imamer.

Statsministeren slutter seg til den Stockholm-syndromrammede saueflokken som gir henne politisk makt, ved å gjøre noe av det som krever aller minst mot i Norge, nemlig å ta avstand fra Sian:

– Jeg tar sterkt avstand fra alt det de står for. Jeg syns det er vondt å høre på hvordan de omtaler mennesker som bor i dette landet, sier hun.

Selvransakelse er ikke den øvelsen Erna er best i. Selv hadde hun ingen problemer med å omtale mange mennesker i Norge som «sammensurium».

Men ved å ta avstand fra Sian og ikke nevne motdemonstrantene med ett ord, sier statsministeren i praksis at Sians politiske ytringer er verre enn vold og trusler mot disse ytringene.

For den som ønsker å vise Solberg størst mulig velvilje, kan dette tolkes som kløneri. Men faktum er at den adferden hun viser nå, føyer seg inn i et mønster av handlinger der hun utleverer Norge til islam.

For ikke bare unnlater Erna Solberg å ta avstand fra islam, noe som bare ville ha vært rett og rimelig å gjøre med verdens voldeligste og mest påtrengende religion. Erna Solberg feirer islam, og da er det ingen moderne form for islam vi taler om, men hardcore islam.

I juni 2017 beviste Solberg at hun var islamistenes statsminister, da hun kastet glans over en id-feiring i Oslo som praktiserte kjønnsdeling av forsamlingen, og der nesten alle kvinnene som var til stede, gikk i hijab.

Statsministerens omfavnelse av moské-islam, som i tråd med Koranen forkynner hat mot ikke-muslimer og logisk nok har ansporet til terrorhandlinger, er helt uten forbehold. Imamene i Norge kan være brennsikre på at det aldri vil komme et vondt eller kritisk ord fra henne.

Solberg mangler på den annen side enhver empati med nordmenn som ikke liker hvordan islam brer om seg i Norge. I likhet med andre feiginger som reservasjonsløst ville ha sluttet seg til koret «Korsfest! Korsfest!», forakter statsministeren Sian-demonstrantene, som er lette å mislike for sine til tider grove og ubetenksomme ytringer, særlig for dem som har for vane å dømme enhver som ikke er sofistikert nok.

Det er ikke bare Høyre-lederen som foretrekker islam fremfor anti-islam. Det gjelder også FrP-leder Siv Jensen, som har erklært at Sian-medlemmer ikke er velkomne i hennes parti, selv om hun forsvarer deres rett til å ytre seg. Solberg har Jensen på slep der også.

Det er ingenting som er til hinder for at en islamist kan være medlem av Høyre eller Fremskrittspartiet, bare vedkommende er glatt nok. Men anti-islamister, som sjelden er særlig glatte i et land hvor noe slikt ikke sømmer seg for pene mennesker, møter en kald skulder hos begge.

På denne måten gjør de mange mennesker som i utgangspunktet kunne identifisere seg med de to partiene, politisk hjemløse.

Kjøp Halvor Foslis bok her!