Med tanke på den ubegrensede friheten kunstnerne påberoper seg, er det ikke ofte at de begår hærverk i kunstens navn, men nå har vi fått en godbit å knaske på. Det kunstneriske hærverket ble begått før jul i fjor, men først denne uken, etter at kunststudenten som hadde begått hærverket ble dømt til 18 måneders fengsel, kom hendelsen i medienes lys. Shakeel Massey som studenten heter, hadde fått det for seg at han skulle kveste og knuse et Picasso-maleri i Galleri Tate Modern i London og vise verden at han var en stor performanskunstner.

Maleriet «Bust of a Woman» fra 1944 var verdsatt til godt over 200 millioner kroner og ifølge eksperter ville reparasjonen koste noe bortimot 3,5 millioner kroner. Bildet var i privat eie, men utlånt til Tate Modern, en nokså vanlig praksis når samlere prøver å forhøye verkets kunstneriske og økonomiske verdi med stempel fra en prestisjefylt kunstinstitusjon. Hvorvidt maleriet vil ha tapt noe av den kunstneriske auraen etter reparasjoner, er lite trolig. Høyst sannsynlig har kunststudentens brutale performans gitt verket en merverdi som er unik, og det skulle ikke forundre meg om andre kunstnere fulgte opp.

Nettstedet subjekt.no har fulgt opp denne historien og intervjuet et par aktører i det norske kunstfeltet. Det er interessant lesning. Først ute er kunstkritikeren i Vårt Land Kjetil Røed som også er redaktør av tidsskriftet Billedkunst. Han blir spurt om dette er stor kunst og om denne performansen har noe for seg. Det første ler han av, på det andre resonnerer han mer fornuftig, i den forstand at han avviser en ødeleggelse av originalverk. Vandalismen bør være symbolsk, slik Marchel Duchamp gjorde da han malte en bart på Mona Lisa.

Synspunktet er sympatisk, men lite radikalt i et kunstnerisk frihetsperspektiv. På tidlig 1900-tall ville den radikale avantgarden neppe ha ødelagt kunstverk, men i dagens kunst- og kulturliv finnes det aktører som ikke har hemninger i forhold til vold og hærverk på noe som helst område. Avantgardens kunstneriske frihet har nådd et nytt nivå av radikalitet som er uten mål og mening. Den kjennetegnes av en ekspressiv aktivisme som hverken ser eller innser nødvendigheten av grenser. Det er det moderne kunstnersubjektets historiske hensikt å sette friheten absolutt, og innenfor den horisonten er symbolske hærverk et svik mot det å være skapende.

Det andre intervjuobjektet er Marianne Bredesen, som både er kunstner og lærer på en kunstskole. Når hun får høre at kunststudenten ble dømt for sitt hærverk, tenker hun primært på «kunstnerisk ytringsfrihet». At studenten har ødelagt et berømt kunstverk, dermed også verdier for et par hundre millioner kroner, synes ikke å affisere henne. Logikken er som følger: Uansett hva en kunstner bedriver av hærverk og skadeverk, skal han ikke straffes eller hindres i sine ytringer.

«Kunsten må hele tiden defineres på nytt, og fornyes for å være en del av det offentlige ordskiftet», hevder Marianne Bredesen. Men det å knuse et berømt kunstverk er da ikke noe ordskifte, det er tvert imot å kneble en annen kunstners rett og frihet til å ytre seg. Å være kunstner i dag kan ikke være så lett, alle provokasjoner er oppbrukt og alle grenser sprengt. Det eneste som gjenstår er å fortære seg selv og sin kunstneriske frihet. Det å ødelegge andres verker holder ikke, du blir bare straffet og buret inne.

Å ødelegge egne verker er heller ingen god løsning på det radikale frihetsbehovet, alt dette er symbolhandlinger. Den absolutte friheten krever nå at kunstneren ofrer seg selv og begår hærverk på sitt fysiske legeme med døden til følge. Gjerne på et offentlig offersted for å få bekreftet «ordskiftet». Her har kunstneren en ny og krevende definisjon av kreativiteten, og ikke minst i å iscenesette sluttpunktet i sin karriere med et utspekulert selvmord. Tenk hva staten i det lange løp vil kunne spare av penger ved denne ordningen, bortsett fra å dekke utgiftene til en begravelse. For ikke å glemme museene da, som alltid har plassmangel.

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!