Politi og ambulanse er på stedet i Portland, Oregon, hvor en person ble skutt og drept i forbindelse med politiske sammenstøt den 29. august 2020. Stillbilde fra video i sosiale medier: Sergio Olmos via Reuters / NTB scanpix.

Omstendighetene som råder i forkant av presidentvalget i USA, fremkaller melankoli hos den canadiske musikeren Tal Bachmann, som fra tid til annen skriver politiske kommentarer og nå har offentliggjort en hos Mark Steyn.

Bachmann har fulgt med på Republikanernes landsmøte, og han synes talerne gjorde en god jobb med å fremme Donald Trumps kandidatur, men han spør seg om det viktigste egentlig er hvem som vinner valget i november. For er ikke USA nå så splittet at det overskygger alt annet?

Det er ikke vanlig politisk uenighet vi er vitne til i USA nå for tiden:

After all, it’s one thing for citizens to differ on a sales tax initiative or what to name the new highway. It’s another for them to differ, and differ deeply, on whether it’s okay to murder full-term newborn babies, burn down buildings, or release hordes of violent criminals to the streets to resume their psychopathic predations.

Det handler snarere om vilt forskjellige anskuelser, og konsekvensene av dette er til og med blodige:

And as it happens, the clash between the rival world views underlying those disagreements has spawned nightly, real-world battles—complete with actual casualties—within a country called the United States.

Det er ikke noe særlig forent ved De forente stater nå, konstaterer artikkelforfatteren. Folk kan betrakte den samme virkeligheten, og oppfatte helt forskjellige ting:

After watching the same video of 17 year old Kyle Rittenhouse, half the country thinks he committed pre-meditated murder, while the other half thinks he justifiably defended himself against weapon-wielding attackers. Same with the McCloskeys over in St. Louis: half the country saw them illegally threaten peaceful passersby; the other half saw them legally deter a mob of trespassers threatening their safety.

Ekteparet Mark og Patricia McCloskey står bevæpnet utenfor sitt hjem i et privat område i St. Louis, Missouri, den 28. juni 2020 og forlanger at demonstranter de opplevde som truende, fjerner seg fra stedet. Stillbilde: KMOV / YouTube.

Halve landet ser på Trump som nærmest en nazist, mens den andre halvparten anser ham som en fornuftig fyr, konstaterer Bachmann.

Half the country can’t glance at Trump without envisioning him in a Nazi uniform shouting from the Luitpoldarena podium in Nuremberg; the other half just sees a pragmatic, commonsense guy, albeit of eccentric appearance, who just wants to make America great—hell, even just functional—again after decades of mismanagement.

Like forskjellige er oppfatningene om hans motstander ved valget:

Half the country sees Joe Biden as a mentally sound, principled, independent man who’ll «calm everything down»; the other half sees him as the increasingly senile, corrupt, amoral puppet of cunning corporatistas and violent leftists.

Faktum er at halve landet ville ha feiret dersom noen brøt seg inn i Det hvite hus og massakrerte både Trump og familien, hevder Bachmann.

Det er ikke engang sant at folk fra de forskjellige politiske leirene deler grunnleggende mål, slik en av Republikanernes landsmøtetalere sa, skriver han:

No, we don’t. Some of us want to live in safe, clean communities, populated by strong families, pursuing meaningful, shared, morally-grounded lives of noble purpose. And some of us—quite a lot of us, actually—don’t.

Noen ønsker faktisk ødeleggelse, og disse har støtte fra Demokratene, konstaterer Bachmann:

Those that don’t have been obsessively destroying lives, careers, educations, reputations, property, everything they could, for months now, under protection from Democrat politicians.

Et land kan ikke bli forent når folk står så langt fra hverandre, konkluderer han: Et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående, som Abraham Lincoln i sin tid siterte Jesus Kristus på fra Markus-evangeliet.

So where does that leave us?

Bachmann begynner å leke med tre tanker.

En mulighet er å innskrenke føderalismen og gi delstatene større suverenitet, slik situasjonen var ved unionens begynnelse, og slik den i dag er i Sveits. Men det er illusorisk, mener han:

I like this option. The problem is, it’ll never happen. State politicians love all that federal money. They love blowing it to boost their popularity, and they love siphoning it into their own bank accounts. They’ll never give that up.

Hva med diktatur? Det lyder uamerikansk, men er ikke det langt på vei situasjonen allerede? antyder han. Maktmisbruket vi har vært vitne til de siste årene, kan tyde på det:

After all, the now-routine practice of five unelected Supreme Court justices vetoing any democratically-passed laws they wish—for any reason they want or no reason at all—is incompatible with any intelligible conception of republicanism. So is government retroactively assenting to bureaucratic coup attempts, presidents issuing blatantly unconstitutional Executive Orders, governors unilaterally ordering the house arrest of millions, and dozens of other now-routine practices.

Det representative demokratiet, føderalismen og begrensningen av statsmakten ligger dårligere an nå enn da George III var konge i England og Amerika fremdeles bestod av kolonier, hevder Bachmann.

DC’s entrenched, elitist, control-freak swamp monsters make Mad King George and his indifferent parliament look like paragons of Jeffersonian populism.

Kunne en diktator ha gjort en dårligere jobb enn den politiske klassen i Washington i tiden etter Reagan?

I wonder, because it was those «experts» who gave us endless, ill-conceived wars; deindustrialization; dependence on communist China; thousands of war casualties; intelligence failure after intelligence failure; the First World’s worst immigration laws; exploding debt; the export of millions of working class jobs; welfare programs which financially reward social pathologies like illegitimacy; government-created recessions; botched coup attempts; illegal spying; open corruption, and a hundred other failures. They all raise legitimate, if uncomfortable, questions about the value of whatever we might choose to call America’s actual system of government these past thirty years. (Swampocracy?).

Den tredje muligheten er nasjonal skilsmisse, skriver Bachmann. Han liker ideen. Han gir den ene delen navnet People’s Republic of Leftistan, hvor kulturrevolusjonens gasspedal kunne trykkes helt inn til bunns:

They could ban electricity, cars, straws, diapers, soft drinks, meat-eating, Christianity, heterosexual marriage, the English language («the language of the slave owners»)—anything they wanted.

They could expand upon their infanticide fetish by offering Sunday morning child sacrifice rituals in their town squares.

They could import all 652 million Latin Americans and all one billion sub-Saharan Africans, then give them all guaranteed-incomes for life.

Hvorfor ikke? spør Bachmann. Det er jo bare en begrenset del av USA det er tale om: Kysten av California, Manhattan og noen andre områder i nordøst.

Resten av landet kunne vende tilbake til fornuften:

Not only that, but shorn of its would-be destroyers, America would begin to thrive like never before, building great families, great communities, great schools, great parks, great recreational activities, great churches, and great businesses. For my money, getting a lunatic-free country for a few beaches would be a damn fine trade.

Deretter kunne New America simpelthen annektere Leftistan, skriver Bachmann, som avslutningsvis forlater drømmeverdenen og vender tilbake til virkeligheten:

If Trump wins in November, the riots, the delegitimizing of the victory, the refusal to accept the results, the false accusations, the pernicious media confections…it will all continue. And if Biden wins, the managed deconstruction of the United States—largely halted the past four years—will resume.

Det er altså bare å vente på bedre tider, og håpe at skadevirkningene blir minst mulige i mellomtiden.