Pøbelen brenner bildekk under opptøyer i Rosengård i Malmø den 28. august 2020 i forbindelse med en planlagt koranbrenning i byen. Foto: TT via Reuters / NTB scanpix.

Det går en linje fra angrepet på Lars Thorsen i Bergen til avvisningen av Rasmus Paludan på grensen til Sverige: Norske og svenske myndigheter er ute av stand til å forsvare tradisjonelle vestlige samfunnsgoder som politisk frihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet mot voldspotensialet i en religion som gjør urovekkende mange av sine tilhengere til psykopater.

For Norges vedkommende handler uvesenet om mer enn at politiet ikke klarte å forhindre angrepet på Thorsen. Også etterspillet vitner om at den norske makteliten har underkastet seg islam, og dermed ser seg nødt til å gjøre jobben islam forlanger: å bringe dens kritikere til taushet. Det har vært lite selvransakelse hos politiet selv, og det har vært få politiske reaksjoner på at pøbelen lyktes i å jage bort SIAN-lederen.

Som om ikke det var nok, gjorde halvt institusjonelle NTB også sin del av jobben med å oppdra befolkningen til frykt for islam: Kort tid etter angrepet på Thorsen børstet nyhetsbyrået støvet av PSTs skandaløse trusselvurdering fra juni, hvor «krenkelser» av islam ble nevnt som den «viktigste faktoren i trusselbildet», siden slike åndelige forbrytelser kunne avstedkomme terrorhandlinger.

Det er litt som å si at en kvinne som tar til motmæle mot en voldelig ektemann, har skylden for at han slår henne. Likevel har altså PST og NTB løpt en slags stafett for å verne den voldelige parten mot ytringer. PST løper første etappe, og NTB overtar stafettpinnen. De mest islamofile delene av kommentariatet kan ta tredje etappe, og islams voldsbavianer kan jogge inn til seier på oppløpssiden.

Erstatningen for tankegang som ligger til grunn, er at islams aggresjon alltid er reaktiv. Bare vi underkaster oss, så går jo alt bra. Problemet er at man må ofre friheten for å få dette til å henge sammen.

Det er i praksis nettopp hva som er skjedd. Man kan jo leve i sikkerhet uten frihet, ikke sant? Når PST med hjelp fra NTB, venstrekommentariatet og islams blodhunder leverer sikkerhet, så går friheten fløyten. Friheten er jo ikke deres bord. Velkommen til islams sikkerhet! Du kan leve i sikkerhet i Skandinavia bare du er tilstrekkelig redd for islam til at du ikke provoserer den. Hvorfor ikke bare la islam være i fred? Du tror vel ikke at du er noe?

Sånn sett er ikke PST bare en sikkerhetstjeneste, den er også på et vis en terrortjeneste, siden den finner det for godt å skremme befolkningen den skal beskytte. Men nå er det engang sånn at et flertall av nordmennene mener at islam er uforenlig med norske verdier. Konklusjonen blir at en flertallsoppfatning i befolkningen ikke kan formuleres uten betydelig risikovilje. Dette må sies å være et formidabelt demokratisk problem. Østeuropeerne er svært hensynsfulle som ikke gnir det inn.

Likevel kunne Thorsen i det minste gjøre et forsøk på å fremme sin ytring i Norge. I Sverige finner man det nødvendig å bruke makt for å holde en person med lignende planer ute av landet. Det er simpelthen ikke lenger mulig å hanskes med islams voldspotensial på noen annen måte.

Norge og Sverige håndhever altså en plikt til å krype for islam. Det blir jo litt av et ettermæle for dagens maktelite i de to skandinaviske landene. Jo før den byttes ut, jo bedre. Tørk ut sumpen.