Et utbrent elveleie på grensen mellom Gaza og Israel. Palestinerne sender ballonger inn over Israel fylt med bensin og de starter branner. 17. august 2020. Foto: Amir Cohen/Reuters/Scanpix
Avsløringene av at titalls millioner dollar i bistandsmidler fra humanitære hjelpeorganisasjoner formidles videre til støtte for terroristorganisasjoner i de palestinske selvstyreområdene har vakt internasjonale reaksjoner. I sommer, og senest i august, har utenriksministeren og bistandsministeren mottatt flere brev med dokumentasjon for at norske bistandsmidler fra Utenriksdepartementets budsjett er kanalisert til virksomhet tilknyttet terroristorganisasjoner.
Vi har snakket om dette problemet i flere år, og spør igjen: Når vil vi få vite hvor mye av bidragene fra Statskassen og hjelpevillige nordmenn som går til å finansiere islamsk terror og undergraving av Israels sikkerhet, omdømme og legitimitet?
I tidligere år er Utenriksdepartementet blitt konfrontert med bevis for at millionbeløp fra Statskassen brukes til å utbetale lønn til fengslede palestinske terrorister, gradert etter hvor flinke de har vært til å drepe jøder. Vekslende utenriksministre har lovet å ta problemet opp med sine arabiske kolleger ettersom dette ikke oppfattes som akseptabelt i UD. Det er imidlertid ingen endring i de norske overføringene til PLO-regimet som tilsier at vi kan slå oss til ro, – og de direkte overføringene fra Utenriksdepartementet er bare en del av den samlede flommen av midler som samles inn til formålet av norske myndigheter. Det viser seg at hvor disse pengene ender og hva de brukes til har hverken UD, Riksrevisjonen eller Stortinget noen oversikt over.
Norges og Vestens engasjement i den såkalte fredsprosessen og de «statsbyggende» tiltakene som var ment å skulle skape en løsning på den arabisk-israelske konflikten, har over tid ført til en vedvarende flom av bistandsmidler til området, samlet inn og formidlet av den norskledete giverlandsgruppen, AHLG. Midlene var opprinnelig ment å skulle støtte oppbyggingen av nødvendig infrastruktur i de palestinske områdene for å underlette opprettelsen av et palestinsk selvstyre. De samlede milliardbevilgningene som ingen politikere i dag tør sette spørsmålstegn ved, har lagt grunnlaget for den stadig voksende «fredsindustrien» der alle slags «humanitære» organisasjoner forvalter en endeløs strøm av penger til ulike aktiviteter hvis hovedformål er å undergrave Israels sikkerhet og eksistens.
Fredsindustrien sysselsetter fremdeles titusener av godt lønnede mennesker i Europa og Midtøsten som har som hovedformål å holde denne virksomhetskarusellen gående. Hovedproduktet til fredsindustrien er propaganda, desinformasjon og oppvigleri som bidrar til å undergrave Israels internasjonale omdømme og legitimitet. Bare i Israel er det grodd opp utallige «frivillige humanitære organisasjoner» som finansieres ukontrollert av vestlige bevilgninger.
Disse organisasjonene har som levebrød bl.a. å forsyne vestlige regjeringer med slik «informasjon» som Vesten etterspør for å bruke politisk mot Israel. Norge er en stor bidragsyter til fredsindustrien. Fremtredende eksempler på norske organisasjoner av dette slag er Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp. Utenriksdepartementet har imidlertid også sin egen interne «bistandsorganisasjon,» Noref, som arbeider på tilsvarende måte.
Det er den frittflytende pengestrømmen som skaper sysselsetting og holder virksomheten til fredsindustrien gående, – ikke behovet for den. Det er også denne pengestrømmen som holder konfliktene i Midtøsten gående. De palestina-arabiske myndighetene har oppdaget at konflikt er mer lønnsomt enn fred. Kritikk av Israel er blitt handelsvare med tilbud og etterspørsel, og det er ingen grense for hva man blir tilbudt av denne løgnindustrien bare man betaler godt.
Et lysende eksempel på denne korrumperte utnyttelsen av Vestens vilje til å finansiere virksomhet som undergraver staten Israels omdømme og sikkerhet, er den virksomheten den norske Flyktninghjelpen har drevet på med i forhold til det israelske rettsvesenet hvor man søker å sabotere dets effektivitet ved å anlegge tusentalls rettssaker som fører til at israelske domstoler blokkeres av en overveldende saksmengde. Norske myndigheter har kjent til dette prosjektet i flere år, men fortsetter å underbygge Flyktninghjelpen med titalls millioner.
På tross av omfattende avsløringer av korrupsjon og støtte til terroristorganisasjoner er det ingenting som i dag tyder på at den norske og vestlige støtten til denne virksomheten kommer til å avta. Det politiske problemet er at den ekstreme skandalen norske og andre vestlige politikere har skapt i Midtøsten med sin finansiering av terroristorganisasjoner er for stor til at den kan innrømmes uten uutholdelige konsekvenser. Ikke engang Riksrevisjonen kan ventes å være tilbøyelig til å ha et kritisk blikk på tilstanden. Riksrevisoren har jo selv i sin tid på Stortinget vært med på å sette systemet i gang.
Nå som konfliktbildet i Midtøsten er i ferd med å ta en radikal endring til det bedre, burde det være på tide at også ansvarlige norske myndigheter innser at det gamle spillet omkring fredsprosessene fra forrige århundre er ferdigspilt. Det viktigste Norge kan gjøre i Midtøsten er ikke å opptre som et politisk ekkokammer for anti-israelske stemninger i EUs ledelse, men å innse at konflikten kommer til å fortsette så lenge den gir millioninntekter til korrupte palestina-arabere.
Norge kan i dagens situasjon gi et svært viktig bidrag til freden i verden ved å avslutte finansieringen av terrororganisasjoner og deres virksomhet for å skade den jødiske staten Israel. Vi forstår at det for både norske politikere og byråkrater sitter langt inne å skulle innrømme en så fatal tabbe som finansieringen av terror i Midtøsten har vært. Men det er ingen vei utenom. I Midtøsten har realitetene tatt styringen og allerede pekt ut en annen vei mot varig fred.
Kjøp boken fra Document Forlag!
