Halvor Fosli 
Politiet tar hånd om en person etter at det oppsto uroligheter under Sian-markeringen på Festplassen i Bergen lørdag 22. august. Foto: Eivind Senneset / NTB scanpix
De som er voldelig mot politiske motstandere og politiet, skal behandles som handlende subjekter – de er moralsk ansvarlige for sine valg.
For å ty til vold, må man være voldsparat, altså i utgangspunktet villig og positiv til å bruke vold (her holder jeg rus og psykiatri unna; det kan ende i voldelig atferd for alle).
Så trenger man en god sak (eller flere) som kan legitimere voldsbruken. Det kan være mye forskjellig – det kan være for å beskytte noe ukrenkelig, som en guddom eller et symbolsk tøystykke, eller en idé, som det klassesløse samfunnet, det raserene samfunnet eller anti-rasisme.
Drømmen om en jødefri – Judenfrei – verden førte til den største forbrytelsen mot menneskeheten, Holocaust. Kommunismen har hatt en hang til å renske ut uønskede elementer, med katastrofale resultat. Også for de gjenlevende.
Alle politiske visjoner om renhet er potensielt farlige og dødelige – det gir påskudd om ta bort de skitne, de som ødelegger den påståtte idyllen.
Når den hellige harmen er på plass, og man har en psykologisk kondisjonering for å akseptere voldsbruk i den gode saks tjeneste, da trengs det en anledning. Her kan enkelthendelser som i seg selv er diffuse og komplekse, som den fatale arrestasjonen av en ruset George Floyd, ofte tjene som utløsende årsak, fordi man så desperat ønsker å gå drastisk til verks.
Generelle sosio-økonomiske forhold kan man jo alltid legge til, men ofte vil man se at voldsmenn, terrorister og jihadister kan ha trygg middelklassebakgrunn.
Det vi alltid bør avvise, er kvasivitenskapelige forklaringer som legger skylden på samfunnet, Vesten, nyliberalismen, systemisk og ubevisst rasisme eller lignende diffuse strukturelle forhold som gjør utøvende voldsmenn til viljeløse marionetter.
Vi må insistere på at voldelige mennesker også har innsikt i egne handlinger, og dermed evne til å foreta valg de kan stilles til personlig og juridisk ansvar for.
De som griper til vold og som legitimerer handlingen med anti-rasisme eller å beskytte islam har en lettere vei til sine ugjerninger ved at de kan regne med moralsk støtte fra deler av venstresida. En forståelsesfull venstreside – sosialt som ideologisk – gjør at voldelige elementer med minoritetsbakgrunn eller tilhørighet på ytre venstre, som de unge mennene og guttene (og noen jenter, etter video-opptak å dømme) i Bergen så ut til å ha, ikke føler seg så isnende alene. Og de får hjelp til å ta bort ansvaret.
Venstresiden tilbyr voldsmenn en moralsk utvei: «Samfunnet har skylden, den systemiske rasismen, politibrutaliteten eller Sian har skylden, vi bare forsvarer oss og våre gode verdier.»
Dette er alvorlig. Det øker trolig antallet som tyr til vold. Det øker sjansen for alvorlige skader, inkludert at noen mister livet.
Samfunnet vil aldri bli helt perfekt, heller ikke det norske, selv om vi og tidligere generasjoner har gjort Norge til et trygt, rikt og velfungerende land. Denne idyllen, det jeg har kalt den norske høykulturen, er under press i dag. Masseinnvandring fra ikke-vestlige land, dominert av klankultur og førmoderne religioner som islam, er særlig problematisk og fører oss i gal retning.
Helt fri for rasisme og diskriminering vil heller ikke Norge og nordmenn noen gang bli. Men at det skal legitimere vold, minner om andre renhetsideologier, som har endt i industrielt massedrap eller deportasjoner til Sibir.
Det som må sies klart og tydelig, er:
Den som tyr til vold, fra venstre eller høyre, med rød, grønn eller svart begrunnelse, melder seg ut av debatten og inn i kriminalomsorgens varetekt.
Nå nytt opplag for en av Norges viktigste bøker akkurat nå!
