To aktivister tar en pust i bakken. De sto og trykket mot gjerdet som er satt opp rundt rettsbygningen og forsøkte å storme den. Foto: Brendan McDermid/Reuters/Scanpix

Det var ikke uventet at den radikale venstresiden fikk åndenød da den identitetspolitiske pandemien spredte seg i det norske samfunnslivet. Blir man smittet til å tro at ens identitet som individ/subjekt ikke lenger er betinget av en klasse, eller en proletær status, så går klassekampen og den marxistiske revolusjonen i oppløsning. Da smuldrer også identiteten og solidariteten med arbeiderklassen opp og noen felles kamp om makten er det små utsikter til, uansett hvor mye man skriker om å samles på valen.

At klasseidentiteten nå blir utfordret er egentlig ikke noe nytt. Arbeiderne har i lang tid selv forlatt det proletære fellesskapet. De er blitt borgerliggjort og stemmer på helt andre partier enn Arbeiderpartiet. I dag finnes det ingen arbeiderklasseidentitet, den forsvant i 1968 da de velstående borgerbarna ble revolusjonære i studiesirkler på universiteter og høyskoler. Naturlig nok varte den revolusjonære gløden ikke så lenge, i alle fall utad. Man kan si at den gikk under jorden, eller mer presist og i tråd med Antonio Gramscis postrevolusjonære tenkning, tok fatt på den lange vandringen gjennom institusjonene.

I denne marsjen mot institusjonell makt forsvant også arbeiderklasseidentiteten, den var jo bare en fordekt fiksjon på det indre plan for å gi mening til en rosenrød utopi som var utgått på dato. Dermed ble det identitetstørke i venstreradikale miljøer, noe som ble forsterket under den postmoderne oppløsning av subjektet og fornuften. Nå fantes det ikke noe identitetslogisk subjekt som kunne begrunne et fellesskap av politisk eller kulturell art, bare iscenesatte provokasjoner uten annen legitimitet og solidaritet enn øyeblikkets frustrasjon og raseri.

Identitetspolitikken er blind med henblikk på ansvar og politisk legitimitet. En slik legitimitet forutsetter at subjektet tenker og handler ut fra rasjonelle overveielser og langsiktige mål, som kan få tilslutning og skape et forent fellesskap. Gjennom historien har det vært mange slike forente grupperinger, men ikke alle av dem har overlevd, eller de er blitt transformert ut fra sosiale endringer og nye politiske ideer. For eksempel er klassebegrepet fortsatt i live, men bare som et nomen, en betegnelse som ikke lenger har et adekvat innhold.

På det punkt er den radikale venstresiden uten samfunnsinnsikt. Arbeiderklassen finnes ikke lenger og solidariteten med proletariatet har utgått på dato. Internasjonalisering og solidaritet med all verdens fattige står fortsatt på agendaen, men her blir de trumfet av en kapitalistisk globalisering som universaliserer alle mennesker under en geopolitisk nihilisme. Det er ikke lett å være venstreradikal i våre dager. Den historiske dialektikken til Marx gir heller ikke noe drahjelp, når klassekampen dør ut forsvinner også antitesen til kapitalismen.

At den radikale venstresiden nå svekkes i sitt politiske fotfeste under påtrykk fra en nihilistisk identitetsbevegelse, er ikke uventet. Der i gården har de ennå ikke skjønt at det ideologiske fundamentet er gjennomrustet. Resten av det politiske spekteret er enda dårligere stilt, i den forstand at de ikke engang har registrert identitetspolitikkens åpenbare skyggesider, nemlig at den er et verdioppløsende og antidemokratisk opprør. Identitetspolitikken er et pandemisk virus fra helvete som ikke kan kureres med ideologi og politikk, men med rasjonell tenkning og kulturell innsikt.

Bestill Kent Andersens bok om klimasaken her!