København august 2020. Foto: Steen Raaschou
Muslimer reagerer med vold overfor dem de mener har krenket deres religion. Dette er ikke et ukjent fenomen, snarere tvert imot, men hvor har denne måten å reagere på sitt utspring fra? Hvorfor synes det å være en naturlig reaksjon for muslimer å ty til vold, eller akseptere voldsbruk, overfor dem som krenker islam?
For en kristen er krenkelsen ikke et ukjent fenomen, snarere tvert imot. I kristendommer er krenkelsen selv utgangspunktet for livet med Gud. Da Jesus Kristus ga sitt liv for mennesket, og inviterte det til et samliv med Gud, skjedde det på den mest fornedrende måte, på et kors. Med det som utgangspunkt blir det en umulig tanke å forsvare den samme Jesus Kristus mot krenkelser fra hans motstandere. Da Jesus hang på korset, var hans holdning den diametrale motsetning. I stedet for å kreve hevn over sine mordere ba han sin far tilgi dem: «Far, forlat dem for de vet ikke hva de gjør».
Tilgivelse er det sentrale budskapet i kristen tro. Da disippelen Peter var ung, spurte han Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» (Matt 18,21–22). Jesus lærte at vi skulle være villige til å tilgi igjen og igjen, uten grenser.
Tilgivelsen viser oss noen sentrale og helt avgjørende forhold i kristen virkelighetsforståelse. For det første en virkelighet der det finnes rett og galt, godt og ondt. For det andre at mennesket forstår dette, og at de med sin frie vilje står ansvarlig for sine handlinger. For det tredje viser Jesu ord hvem Gud er: En nådig Gud som kjenner sin skapning, men som gjør alt for at vi skal si ja ta til hans invitasjon om å bli hans barn, en invitasjon han har forpliktet seg til: Enhver som tror på ham, skal bli frelst.
Det er knapt mulig å komme lenger bort fra kristen tro enn den virkelighetsforståelsen vi finner i islam. I islam finner vi en gud, Allah, som krever vår underkastelse av hans vilje. Muslimer mener kristendommens Gud er svak. De forakter budskapet om treenighet og sønnens sonoffer på korset. Deres gud er allmektig i en slik grad at han ikke på noen måte kan begrenses, heller ikke av moralske absolutter eller inngåtte avtaler. Og han tåler ikke forakt eller krenkelser. Vi ser parallellen til totalitære bevegelser som nazismen og marxismen, men også Rousseaus allmennvilje. Det eneste som er av betydning er lydighet til fører, parti eller den ikke-relasjonelle guddommen. For dem alle handler det om underkastelse. Når all mening utgår fra en enhet, blir en rasjonell vurdering av moral umulig, og dermed fullstendig relativ. Som forfatteren Alexander Solzjenitsyn skrev om kommunisters forhold til moral:
Kommunister har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegrep. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ.
Vi skal derfor ikke bli overrasket over at både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy trives sammen med islam. De kjenner seg igjen i kravet om underkastelse og den moralske relativismen. Ingen av dem tåler opposisjon eller krenkende atferd.
Det er derfor all grunn til å frykte at gårsdagens konfrontasjon i Bergen ikke vil gå over i historien som en isolert enkelt-hendelse. Når muslimer opplever seg sterke nok, må vi regne med at noen av dem vil reagere med vold mot dem som ikke bøyer seg. Og så lenge konservative stemmer tier og venstresiden får lov til å definere det politiske handlingsrommet, er det heller ingen grunn til å tro at islams motstandere vil få noen særlig støtte.
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!
