Gravejournalist Erick Kabendera snakker med sin advokat Jebra Kambole i retten i Dar es Salaam, Tanzania, 24. februar 2020. Kabenderea ble arrestert for skatteunndragelse og hvitvasking og satt syv måneder i varetekt før det lyktes å få ham ut. Amnesty sier det ikke var noen seier for pressefriheten, men en hestehandel. Foto: Emmanuel Herman/Reuters/Scanpix
De siste 40 årene har norske skattebetalere vært tvunget til å bidra med enorme bistandsbeløp, til liten nytte. For ett enkelt land, Tanzania, er statlig norsk innsats siden 1980 ca. 18 milliarder kroner av en samlet norsk Afrika-bistand på nærmere 147 milliarder, ifølge Norads egne tall.
Tallene illustrerer den norske naiviteten i internasjonalt samkvem. Norge har stadig ivrigere blankpusset sin rolle som «humanitær stormakt». Innsatsen har gitt magre resultater selv der mulighetene for vekst og utvikling så ut til å være størst. Et fra naturen fruktbart afrikansk kontinent ligger ennå i dag 60 prosent brakk. Helseinnsatsen er av mystiske grunner fortsatt svært svak. Klansystemer bestemmer hvilke folkegrupper som skal gi elevene akseptabel utdannelse.
Bistandsoptimismen preget norsk innsats alt fra starten i 1952, da det bistandspolitiske eventyret ble åpnet med et fiskeriprosjekt i den indiske delstaten Kerala. Senere er det Afrika som mest har stått i fokus, og en krampaktig optimisme spores fortsatt.
Men utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide måtte sist uke erkjenne Tanzanias etter hvert tvilsomme status i det internasjonale samfunnet. Frihet for ytringer strupes kraftig og gjennomsyrer regimets styringssystem, noe Søreide utdypet på denne måten overfor Bistandsaktuelt:
Norge er «bekymret»
«Norge følger utviklingen i Tanzania tett. Vi er bekymret over at de seneste reguleringene, sammen med andre reguleringer som er iverksatt de siste årene, har lagt begrensninger på ytringsfriheten og det demokratiske rom».
Nylig har myndighetene i landet innført store innskjerpinger, herunder sensur av stoff laget av tv- og radiokanaler. Slikt innhold, for eksempel programmer laget av BBC Africa, er nå forbudt å publisere uten myndighetenes forhåndsgodkjennelse. En talsmann for myndighetene har begrunnet reguleringen med at utenlandsk innhold kan true landets samfunnssikkerhet og moralske verdier, skriver Bistandsaktuelt.
Forbud mot å latterliggjøre Tanzania
Flere journalister er samtidig blitt arrestert og tatt inn til avhør, mens flere opposisjonspolitikere har opplevd ulike former for vold og trakassering. I sommer kom nyheten om at ytringer på sosiale medier skal kontrolleres.
Ifølge det nye lovtillegget, som ble innført 17. juli, er det nå ulovlig å poste «rykter» eller meldinger som «latterliggjør, fornærmer eller skader Tanzanias rykte, anseelse eller status» på sosiale medier som Facebook, WhatsApp, Twitter, Instagram og YouTube.
«Lenge siden vi sluttet å la oss sjokkere!»
Imidlertid viser den siste tidens Afrika-rapporter tydelig at Tanzania ikke marsjerer alene på håpløshetens veier. Land etter land – med et ukjent antall millioner innbyggere – oppviser den samme mistrøstige mangel på vilje til utvikling.
Den meget erfarne norske bistandsaktøren Sven-Erik Moa bidrar i Bistandsaktuelt på denne måten:
Noe av pengebruken som finner sted i bistandssystemet – og som vi får innsikt i – er så hodeløs at vi for lenge siden har sluttet å la oss sjokkere.
Kritikkverdig rekruttering av norsk personell
Næringslivslederen Moa, med årrekkers fartstid i Afrika, retter også søkelyset på Norads egen rekruttering av folk til tjeneste ute:
Det finnes ingen bransje i verden med mer kompetansemessig innavl enn bistands-, diplomati- og FN-systemene. Jeg har møtt ambassadeansatte med Norad-bakgrunn som har jobbet med helse i ett land, for så å jobbe med miljø i det neste.
Når du så møter samme person som Norges ekspert innenfor energi i det tredje landet, blir det jo interessant å høre hva slags utdanning denne personen har. Det kan være alt fra agronomstudier fra Ås eller to-årig samfunnsfag fra høyskolen i Agder, men én ting er sikkert: Det er ikke faglig dekning for å ha denne personen i denne jobben.
Det eneste sikre er at om du får deg jobb i enten Norad eller UD, har du jobb. Så blir du plassert der de kan bruke deg, uten en eneste vurdering av hvordan du kan utføre denne jobben med din (mangel på) kompetanse, skriver Moa, og fortsetter:
United Nations, «The holy grail»
Har du kommet deg inn døren her (eller til Verdensbanken), så er resten av livet ditt ordnet. Egen Landcruiser, hus på stranda, sjåfør, høy sigarføring og champagne mot tørsten. Rundt 30 prosent av våre bistandsmidler går til denne organisasjonen, men den har med årene blitt stor og uregjerlig.
Selv de som jobber der, sliter med å kunne navnet på alle søsterorganisasjoner til organisasjonen hvor de selv jobber. Det er en organisasjon så fragmentert at den ene hånden ikke vet hva den andre gjør. Det eneste som er sikkert, er at om det kommer noe godt ut av det, så har det kostet plenty med penger.
Norge er en av de største bidragsyterne til FN i forhold til folketall.
Har vi noen gang satt ned foten og sagt at nok er nok? At reformer er nødvendige, har det vært snakket om så lenge jeg kan huske. Jeg venter i spenning fortsatt, men det er jo ingen som har karet seg inn i FN-systemet som har noe ønske om å sage av den greinen de sitter på. Om det finnes ett eksempel i verden på at reformer må komme utenfra, så er det i FN.
«Afrikanske land styres ut fra ren grådighet»
Også i Sverige heves nå kritiske røster mot manglende effekt av mangeårig innsats. Vanvittige styringssystemer beskrives i klarere ordelag enn noen gang før.
Sveriges Afrika-kjenner par excellence, den nå 97-årige Per Wästberg, er siden 1997 innehaver av den tolvte stol av «de aderton» i Svenska Akademien. Han har i en kraftfull artikkel i Svenska Dagbladet (17.8.) oppsummert Afrikas tilsynelatende evige elendighet. I dag er det helt andre enn fortidens koloniregimer som bærer skylden. Afrikas egne herskere bærer et tungt ansvar for at kontinentet blør til døde.
En av Wästbergs sentrale konklusjoner er at demokratiene havarerer, som i Kenya i 2008. Valgene i Kenya, som før viste vei, har bare gitt politikerne et visst antall år for å plyndre landet.
Griskheten styrer blodbadet
I 1990 innledet 14 afrikanske land en prosess som endte med parlamentarisk flertallsdemokrati, den såkalte Andre Befrielsen – etter koloniveldet. Senere har statslederne ikke skydd noe middel for å berike seg. Underveis er millioner av mennesker blitt drept i konflikter. I umerkede graver, som ingen vedkjenner seg, ligger ofrene for hensynsløs undertrykkelse og krigføring.
Dagens vanstyre er det Afrikas egne ledere som står for. De styres av griskhet og tilgodeser sin egen klan. De ufattelige mineralrikdommene som high-tech-industri i Vesten er avhengig av, går i deres egne lommer og kommer ikke befolkningen til gode.
Les mer om Tanzanias problemer her.
