Palestinere på Vestbredden brenner figurer av Benjamin Netanyahu, Emiratenes kronprins Mohammed bin Zayed al-Nahyan og Donald Trump 14. august. Foto: Raneen Sawafta/Reuters/Scanpix
De siste dagene har medier over store deler av verden gitt sensasjonelle fremstillinger av at det er inngått en avtale om normale diplomatiske forbindelser mellom De forente arabiske emirater og Israel. Hendelsen omtales både gledesstrålende og som en sjokkopplevelse, avhengig av hvor man befinner seg.
Blant nyhetene finner vi også reaksjoner fra andre arabiske land som antyder at også de har tanker om å opprette normale forbindelser med Midtøstens sterkeste militærmakt og eneste demokratiske velferdsstat med en sunn og sterk økonomi. Hva er det som har skjedd, og hvorfor hender dette akkurat nå?
Den utviklingen i Midtøsten vi nå ser begynnelsen på, begynte egentlig i det stille for flere år siden i skyggen av Irans militære, politiske og religiøse ekspansjon i regionen. Det er nemlig ikke bare USA og Israel som er bekymret over Irans militære oppbygging og atomvåpen-program. Hele den sunni-islamske verden ser med frykt på det som skjer, og især på den for Iran så gunstige atomavtalen som opphevet de tunge sanksjonene mot landet i bytte mot en pause på 10-12 år i utviklingen av atomvåpen. De årene er snart omme, og Iran har allerede gjenopptatt viktige deler av atomprogrammet som reaksjon på USAs skrinlegging av den meningsløse avtalen.
Men samlingen til forsvar mot en felles fiende er ikke hele forklaringen på det som nå med voksende skritt skjer i regionen. En økende erkjennelse av at det går mot slutten på de mange årene med et bekymringsløst liv basert på salg av olje er også begynt å feste seg. Det er altså ikke bare i Norge vi tenker på hva vi skal leve av etter oljen. I enkelte arabiske land finnes det jo ellers bare sand.
Den amerikanske regjeringen under president Trump var tidlig ute med å innse at Midtøsten kunne ende i et enda større kaos om man ikke i tide klarer å stanse den utviklingen som har brakt regionen inn i en selvødeleggende krise med destruktive opprør, krig og terror nærmest som en normaltilstand i flere av landene. Dersom ødeleggelsene fortsetter vil skaden kunne bli uopprettelig. Trump vil avvikle det vestlige militære engasjementet i regionen og heller bruke ressurser på økonomisk og sosial utvikling og oppbygging av menneskelig velferd i fredelige omgivelser.
Hans prøveprosjekt er den arabisk-israelske konflikten hvor flere tiår med mislykkede «fredsprosesser» har skapt tvil om hvorvidt noe som likner på fred i det hele tatt er mulig. Trump engasjerte både administrasjonen og sin egen familie i arbeidet med å utforme en fredsplan hvor tanken var å snu på hodet den gamle forestillingen om at en fredelig tilstand må begynne med en fremforhandlet avtale som proklamerer en tilstand som det ennå ikke er grunnlag for å realisere på grasrotnivå.
I stedet ville han innlede med å skape økonomisk virksomhet, lokal velstand og sosial velferd som utgangspunkt for å underbygge et genuint ønske om fred blant folk flest, helt uavhengig av ideologiske og politiske dogmer hos lederskapet som alle parter anser som et håpløst korrupt og sosialt uansvarlig regime ute av stand til å skape vilkår for fredelig sameksistens mellom tidligere fiender.
Ledelsen i Israel responderte umiddelbart positivt på idéen. Den så endog for seg at dersom en fredsplan fullt ut tar hensyn til landets åpenbare sikkerhetsbehov, ville den til og med kunne danne utgangspunkt for en mye omtalt «tostatsløsning» som er en av flere mulige måter å realisere ønsket om selvbestemmelse på for den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen. I dag er dette behovet dekket gjennom Oslo-avtalene. De palestinske selvstyremyndighetene (PLO) har imidlertid ikke maktet å utnytte denne muligheten til å bedre levekårene for lokalbefolkningen og har forfalt til korrupsjon og alvorlig vanstyre.
Kanskje ikke helt overraskende reagerte de palestinske myndighetene svært negativt på den amerikanske fredsplanen, som i realiteten var et forslag om å forhandle om fred mot løfte om store økonomiske forbedringer for befolkningen. De avviste tanken om fredsforhandlinger allerede før de hadde lest forslaget. De ville ikke ha en fred som innebar at Israel får ivaretatt sitt behov for militær sikkerhet. Det skulle ikke engang kunne bli et forhandlingstema.
Det som overrasket mest var den unisont negative holdningen til fredsplanen som kom til uttrykk fra vestlige land, og især fra FN, EU og land som Norge. Her skulle man jo i utgangspunktet tro at et såpass sjenerøst forhandlingstilbud om fred og velstand ville bli ønsket velkommen. Disse landene har jo gjennom flere tiår brukt utallige diplomatiske årsverk og hundretalls milliarder av euro på å få i stand nettopp et utgangspunkt for fredsforhandlinger som ville ha en sjanse til å føre frem.
Men nei! Den amerikanske planen fikk ingen støtte i FN og Europa. Her insisterer man fortsatt på «å bære havre til en død hest,» som det heter i realpolitikkens verden. Det er ikke vanskelig å innse følgene av denne avvisningen. Ved å avvise et tilbud om fredsforhandlinger som ikke har annet vilkår enn at Israels militære sikkerhet skal tas hensyn til, er det i realiteten Israels militære sikkerhet man ønsker å forhandle bort.
Dessuten må man løse problemene som gjelder økonomi og velferd for de palestinske araberne. Oslo-avtalene, slik de var, kunne ikke oppfylle Israels sikkerhetsbehov som bare har vokst siden avtalene ble inngått for et kvart århundre siden, og heller ikke tilbød de befolkningen annet enn nødhjelp og andre bistandsmidler. I en «tostatsløsning» på det grunnlaget ville denne befolkningsgruppen gå økonomisk til grunne.
I dag ser det ut til at foruten USA er det bare arabiske land som forstår og har politisk og moralsk ryggrad til å innse hvordan en fredsavtale mellom Israel og palestinerne må se ut for at den skal kunne munne ut i genuin fred, velstand og sikkerhet for alle parter. De forente arabiske emiratene har gått foran i åpen erkjennelse av realitetene, og flere følger etter. Forunderlig nok har den arabiske tilslutningen til Trumps fredsplan fått anerkjennelse både fra FN, EU og Norge, noe som illustrerer hvor stor den politiske forvirringen der er blitt.
De palestinske araberne innser for de flestes vedkommende også hva som er realistisk, men de lever under jernhælen til et regime som ikke har annen erklært fremtidsvisjon enn å ødelegge den jødiske staten. Det er dette urealistiske alternativet FN, EU og Norge i praksis har valgt å støtte. Den støtten bidrar til å forlenge palestinernes lidelser og fattigdom. Men tilbudet fra Trump om oppriktige fredsforhandlinger står fremdeles åpent. Skal slike forhandlinger kunne føre frem, er det nå helt åpenbart også for araberne at det eksisterende PLO-regimet først må bringes ut av verden.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
