Fullmånen viser seg bak en moské i Camlica i Istanbul 31. januar 2018. Foto: Huseyin Aldemir / Reuters / NTB scanpix
Hvordan har det seg at flertallet av muslimske land er mindre demokratiske, mindre utviklet og mindre fredelig enn ikke-muslimske land? Spørsmålet lyder kanskje tendensiøst, men premisset er vanskelig å gjendrive. Av de knapt 50 landene som regnes som muslimske og som utgjør ca en fjerdel av alle land i verden, er det bare sju som skårer over gjennomsnittet på Freedom House sin demokratiindeks. Av disse regnes 29 land som autoritære. Gjennomsnittsinntekten per innbygger var i fjor 40 000 kroner i muslimske land, mens den på verdensbasis var den 166 000 kroner. Muslimske land er også i gjennomsnitt langt mer preget av krig og konflikt enn resten av verden.
Hvorfor er det slik, spør Ahmet Kuru, forfatteren av boka «Islam, Authoritarianism and Underdevelopment» (Cambridge University Press, 2019). Svaret antydes allerede i tittelen. Muslimske land har en lang historie med autoritært styresett, der de skriftlærde, de som populært kalles «ulemaen», har fått diktere utviklingen. Eller rettere sagt forhindret den. I allianse med statens og våpenmaktens ledende menn har presteskapet systematisk motsatt seg den utviklingen vi i Europa har nytt godt av. Det gjelder på nesten alle områder, teknologisk, økonomisk, intellektuelt, religiøst, sosialt og kulturelt.
Det har ikke alltid vært slik, skal vi tro Kuru, som selv har røtter i Tyrkia og særlig kjennskap til det osmanske riket. Den ulykksalige alliansen mellom de skriftlærde og maktens menn oppstod først på 900-tallet og brukte flere hundre år på å befeste seg. Før den tid var det rom for selvstendig tenkning i religiøs., kunstnerisk, vitenskapelig og filosofisk forstand. Det var en gylden tid – «Pax Islamica», hvor det også vare plass til entreprenører og mektige handelsreisende.
Så hva skjedde med den muslimske sivilisasjonen fra 1000-tallet og utover, som opphøyde Koranen til samfunnets rettesnor, og ga et konservativt presteskap enerett på dens tolking? Her er det flere tråder i Kurus fortelling, noen nokså ukjente.
En forklaring er den teologiske diskursen, selv – striden mellom de skriftlærde som endte med et skisma mellom Shia og Sunnimuslimer og flere skoleretninger. Denne diskursen var ikke bare akademisk – den ble utkjempet med vold, og favoriserte dem som hadde mektige venner.
Så kom angrepene utenifra – fra korsfarerene på 1000-tallet, og mongolene på 1200-tallet – angrep som gjorde at de religiøse institusjonene søkte tilflukt hos de våpenmektige.
En tredje faktor – og den er kanskje den mest originale – var konsentrasjonen av kapitalen på makt-elitens hender, som følge av klimaendringer og rasering av anlegg for vannforsyning. Et kjøligere klima gjorde jordbruket mindre produktivt. Vannings-anleggene ble ødelagt som følge av mongolenes herjinger. Samtidig ble skatteinnkrevingen i form av «itqa» intensivert for å finansiere hæren, og jord eksproprierte av samme grunn. Slik ble bøndene en fattig underklasse og handelsborgerskapet ribbet for inntekter. Dermed ble det også slutt på sponsingen av den intellektuelle og kreative klassen. Tilbake stod koranstudier som eneste mulighet for alle med akademiske ambisjoner.
På samme tid utviklet i Europa seg i motsatte retning. Stat og kirke skilte lag. Bystater vokste frem. Adelen og borgerskapet trengte kunsten, universitetene og oppdagelsesreisende for å vise sin makt. Med boktrykkerkunsten fulgte leseferdigheter i brede lag og opplysning.
Mye er sagt og skrevet om Europas vekst og velstand, ikke like mye om de muslimske rikers vekst og fall. Noen vil hevde at deres manglende utvikling var skjebnebestemt, at det ligger i den islamske lære. Kuru mener det er feil, og fremhever den historiske alliansen mellom eliten og presteskapet i høymiddelalderen som vendepunktet. Drivkreftene i hans historie er klassene – teokrati og statsmakt, mot kapitalsterk handelsstand og en kulturell elite.
På den andre side er det dem som hevder at den muslimske sivilisasjonen slett ikke gikk i frø, men fortsatte å blomstre. Hadde den fått være i fred, ville den i dag ikke stått tilbake for den vestlige sivilisasjonen. Når det ikke skjedde, skyldes det utenforliggende årsaker, særlig europeiske lands kolonialisering og undertrykking.
Det er vanskelig å tro på dem som legger skylden på Europa. Hadde sultanen i Istanbul på 1400-tallet importert trykkpresser i stedet for krutt, hadde det osmanske riket i dag vært et annet. Hadde imamene lært folk å lese og skrive, og godtatt at koranen ble oversatt fra arabisk og trykket på andre språk, hadde man fått en opplyst offentlighet. Men da hadde de selvsagt mistet sitt religiøse maktmonopol. Slik sett bærer elitene på den tiden ansvaret for den dvale de muslimske landene gikk inn i.
Da er det lettere å tro på Kuru. Hans fremstilling stemmer godt med ting vi har lært å like ved den islamske kulturens gyldne epoke: algebra, papirfremstilling, astronomi og 1001 natt. Boken er også viktig fordi den legger ansvaret på de muslimske lederne selv. Bare en reform innenfra kan redde landene fra en fortsatt misere.
Først publisert i Klassekampen.
Kjøp Islamismen i Sverige her!
