Historiker, journalist og forfatter Ida Søraunet Wangberg har skrevet bok om den økende segregeringen i Oslo-skolen. Bokprosjektet kom til etter at hun ble advart om at nærskolen i Groruddalen ikke var «en bra skole». Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Oslos politikere uansett politisk farge har sviktet i å ta tak i den økende segregeringen i Oslo-skolen, ifølge en ny bok. Nye skolegrenser kan være løsningen.

I den ferske boken «Skolevalget – om skoler som konkurrerer og elever som velges bort», som kommer ut på Manifest forlag denne uken, tar forfatter Ida Søraunet Wangberg et sviende oppgjør med utviklingen i Oslo-skolen.

Det begynte med et «velment råd» fra et familiemedlem om at nærskolen i Groruddalen som datteren etter planen skulle begynne på fire år senere, «ikke var så bra».

– Jeg ble paff. For meg som gikk på skole i Trondheim på 1990-tallet, var det mye med skolene som ikke var bra, men at noen skoler var «dårlige», mens andre var «gode», hørte jeg aldri noe om, forteller Wangberg til NTB.

Stadig mer delt

Hendelsen trigget forfatteren til å se nærmere på Oslo-skolen. Det hun fant, var en stadig mer klasse- og etnisk segregert skolehverdag med en økende andel både nær «blendahvite» og «helbrune» skoler.

Blant Oslos 136 barne- og ungdomsskoler er i dag minoritetsspråklige elever i flertall på 50 skoler, 19 av dem har en minoritetsandel på over 80 prosent og 9 skoler på over 90 prosent. Samtidig øker også andelen skoler med en minoritetsandel på under 10 prosent. I dag gjelder dette 23 skoler.

– Jeg spør meg hvilke muligheter for integrering og norskopplæring vi gir de ungene som går på skoler med omtrent ingen klassekamerater med norsk som morsmål, sier hun.

Minoritetsskoler velges bort

I statistikken fant hun også nøkkelen til å forstå hva som egentlig lå bak de diffuse stemplene som henholdsvis «gode» og «dårlige» skoler. Det handlet lite om kvaliteten på skolens undervisning eller tilbud. Det var derimot kvaliteter ved elevene som var avgjørende, skriver hun i boken.

Skoler med en stor andel minoritetsspråklige elever har over år systematisk blitt valgt bort – både av norske foreldre og av ressurssterke minoritetsforeldre.

– Frykt for at barna skal bli en minoritet i klasserommet og bekymring for det sosiale miljøet og at det faglige nivået blir for lavt, oppgis blant årsakene til skolebyttene.

Hun mener Oslo-politikerne, uansett politisk farge, i årevis har forsømt seg i å gjøre noe med utviklingen.

– Det er deprimerende å lese at Oslo-foreldre i nesten 30 år har etterlyst politiske tiltak for å hindre økende skolesegregering uten å bli møtt med noen politiske løsninger, sier hun.

Taper dobbelt på fritt skolevalg

Wangberg mener segregeringen startet for alvor etter at det tidligere Høyre-byrådet innførte fritt skolevalg, stykkprisfinansiering og offentliggjøringen av skoleresultater på starten av 2000-tallet.

– Men venstresiden har heller ikke tatt tak i det når de har hatt makten. Jeg er skuffet over at det sittende byrådet ikke har gjort mer, sier hun.

– Ideen bak fritt skolevalg var å gjøre alle skoler bedre, fordi de måtte skjerpe seg for å holde på elevene. Men når foreldrene først og fremst velger på bakgrunn av medelevers egenskaper, og ikke på bakgrunn av kvaliteten på skolen, er det ikke lett for skolene å gjøre en ekstra innsats for å forbedre seg, påpeker Wangberg.

Hun sier elevene på skolene som opplever elev-flukt, taper dobbelt. De får dårligere økonomi fordi de taper penger per elev som flytter, og elevene som blir igjen, mister muligheten til å bli løftet faglig av mer ressurssterke elever.

– Jeg mener politikerne i Oslo har sviktet den norske fellesskolens ideal om at tilbudet skal være like godt uansett hvilken skole du går på, sier Wangberg.

Sette minoritetstak per klasse

Wangberg foreslår en rekke tiltak for å snu utviklingen, blant annet å snevre inn retten til å velge bort nærskolen, og endre skolegrenser eller slå sammen skoler for å få en balansert elevsammensetning.

– Det bør komme et uttalt nasjonalt mål at ingen klasse eller skole skal ha mer enn en viss andel elever med særskilt norskopplæring, sier Wangberg, og anbefaler at grensen settes på maks 30 prosent.

– Det er mulig å gjøre noe. Første skritt er å anerkjenne at dette er et felt som kan styres gjennom politiske løsninger istedenfor å overlate utviklingen til markedsmekanismer og individuelle valg, sier hun.

Byråden kritisk til maksgrense

Skolebyråd i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), sier hun deler bekymringen for den økende segregeringen.

– I noen enkeltområder i byen er det et problem at skolene er segregerte og ulike hverandre, også noen naboskoler. Årsakene til søknader om skolebytte er likevel mange og sammensatte, og de skolene som opplever dette som et problem, må få målrettet hjelp til å løse sin situasjon, sier Thorkildsen.

Hun kaller flere av Wangbergs forslag konstruktive, blant annet hvordan inntaksområdene til skoler settes og boligpolitiske virkemidler, samt å endre finansieringen av skolene.

– Men jeg synes det høres problematisk ut å sette en slags grense for minoritetsspråklige med særskilt norskopplæring per skole eller klasse. Det høres nesten ut som om flerspråklighet gjøres synonymt med problem, og det er jeg grunnleggende uenig i, sier Thorkildsen.