Einar Kr. Holtet 
Før partilederdebatten ble kulturhuset sikret med betongsperrer. Men dette kommenterer ikke, hverken av mediene eller politikerne. Men Scanpix tok bilde. Foto: Tor Erik Schrøder/Scanpix
Partilederdebatten i NRK torsdag bød på adskillig underholdende munnhuggeri. Men to iakttagelser synes avgjort mer interessante enn dette. Den ene er at dystopiens inntog i norsk politikk pågår for fullt, med klima-aktivistene i Miljøpartiet De Grønne som fortroppen.
Une Aina Bastholm, partilederen, vil uttrykkelig at Norge skal forblø på vegne av verden, både for å endre været – og for å sikre alle andre land en virusvaksine mot en aktuell kinesisk pandemi. Tross relevante motargumenter, fortsatte Bastholm halsstarrig sine verbale tirader til fordel for fornuftens endelige undergang. Det er å håpe at hun aldri når dette langsiktige målet. På kort sikt har hun som mål å øke sitt eget partis stemmetall. Et trolig forfengelig håp, som allmenn fornuft vil gjøre til skamme.
Partilederen fremsto som selve sinnbildet på P. Chr. Asbjørnsens eventyrskikkelse, kjerringa mot strømmen – «Klippe, klippe», sa kjerringa!
Den andre iakttagelsen under NRK-seansen fra Arendal torsdag, var den nærmest massive tausheten som gjennom en lang aften kom til å omgi selveste elefanten i rommet. Ikke ett ord ble ytret om det brennbare temaet innvandring. Heller ikke ble ett eneste ord sagt om den norske og vestlige samfunnsutopien som politikere og forskere har kalt integrering.
Ikke ett eneste ord.
Da debatten nærmet seg slutten kom endelig et spørsmål fra Frp-leder Siv Jensen, en etterlysning som tydet på at fjerne kulturer ikke helt er glemt: Hvor ble det av IS-moren fra Norge og hennes sønn, som ble hentet hjem på grunn av et påstått alvorlig helseproblem? Hva skjedde med den «dødssyke» gutten fra Al Hol-leiren i Syria?
– Takk, sa programleder Fredrik Solvang. – Da er dessverre denne partilederdebatten avsluttet. Tiden vår er ute, og vi sier takk til deltakerne osv osv.
Den massive tausheten om innvandring, såkalt integrering i «mangfoldet», samt om islam-trusselen vårt samfunn står overfor, fikk denne gang hvile tungt under studiotaket i Arendal, av en eller annen besynderlig årsak.
Men den overhengende korona-trusselen var det ikke mulig å unngå. Regjeringssjef Erna Solberg fikk gjennomgå for sitt styringsverks påståtte sendrektighet når det gjelder testing og oppfølging etter utenlandsreiser. Og den elokvente Erna hadde ingen større problemer med å svare, selv om det ble noe maskinmessig over det, som vanlig.
Partilederne snakket heller ikke om hvordan pandemien har vist oss, «som lyn fra klar himmel», at klimaforhandlinger likevel slett ikke lenger står øverst på politikernes prioriteringsliste. Sjefen for tankesmien Copenhagen Consensus, Björn Lomborg, har skrevet boken «False Alarm – How Climate Change Panic Costs Us Trillions, Hurts the Poor, and Fails to Fix the Planet».
Lomborg hevder at vi er kastet inn i en global resesjon som følge av korona-viruset, og håpet vi har lært en lekse: Pandemien er en påminnelse om at samfunnet ikke har godt av klima-aktivistenes enøyde tilnærming, den typen alarmisme som gjør at vi slutter å bekymre oss for flere trusler enn kun én enkelt.
Har Bastholm og hennes lille grønne flokk evne til å ta slike signaler? Det ser ikke slik ut. I debatten var hun ikke den eneste som priste Verdens Helseorganisasjon (WHO) for «klokskap» i koronaens tid. Heia-ropene har ikke stilnet. I Norge står den evige opportunisten Audun Lysbakken langt fremme i koret. Hans debattbidrag torsdag var et riktig stjerneargument for WHO: «Donald Trump har tatt penger fra Verdens Helseorganisasjon».
Alle vet imidlertid at det forholdt seg omvendt – i år etter år.
Kinas rolle i koronaens tid ble forbigått i taushet, den også. Den var ingen bekvem sak å bringe til torgs i Arendal.
Der hadde man jo viktigere ting å konsentrere seg om.
Einar Kr. Holtet er forfatter og journalist
