Erna i Berlin. 16. oktober 2018. Foto: Fabrizio Bensch/Reuters/Scanpix
At tyskerne spiller en ledende rolle i utbyggingen av vindkraft langs kysten, vekker ubehagelige assosiasjoner. Det later ikke til at de tyske selskapene forstår det. De er vant til å få viljen sin. Pengemakt har erstattet våpenmakt, og Haram og Mosjøen ligger langt unna.
Vi skal ikke dra parallellen for langt, men raseringen av naturen – vår natur, ikke Tysklands – under dekke av å skulle «redde verden» har en parallell for 80 år siden. Da het det at tyskerne kom for å beskytte oss mot engelskmennene. Senere ble det bolsjevikene.
Nå skal tyskerne hjelpe nordmenn med å redde klimaet. Naturen skal berges ved å ødelegge den.
Mønsteret er slik: Norske kraftselskaper i offentlig eie får godkjent vindkraftanlegg. Senere blir anleggene solgt ut av landet, helt eller delvis. Svært ofte er det tyske interesser som står på kjøpersiden. Slik er det for eksempel langs Trøndelags-kysten, hvor Stadtwerke München har kjøpt seg opp til dominerende eierposisjon i en rekke vindkraftanlegg.
Målet er at München skal strømforsynes i sin helhet med fornybar kraft, men: Ingen vindturbiner skal reises på tysk jord. Det er andres naturmiljø som skal svi.
Konsernsjefen hevder i et intervju med hjembyens Abendzeitung at han knapt har registrert protester mot tysk vindkraft i norsk natur: «Na ja. Wirkliche Proteste gab es nur of einer Insel in Norwegen, auf der viele reiche Norweger Ferienhäuschen haben. Das Allermeiste läuft reibungslos».
Altså: Når frøyværingene protesterer mot den tyske raseringen av nærmiljøet, er det bare en øy hvor velstående nordmenn har feriehus – ergo: Ikke noe å bry seg om.
Tyskernes uopprettelige skadeverk skjer med godkjenning fra norske myndigheter, som heller ikke lar seg påvirke av folkemeningen.
Dette samarbeidet, denne innordning i Berlins og Brussels planer, er ikke godt for tilliten mellom borgere og norske myndigheter. Folk lurer på hvem de er lojale mot, hvilke interesser de ivaretar. Skulle det ikke være norske? Det er ikke til å komme fra at historien våkner til liv: Også for 80 år siden var det nordmenn som hjalp inntrengerne.
Merkel er ikke mannen med barten, og Erna er ikke fra Fyresdal i Telemark. Men det er en ufølsomhet hos dagens politikere som vekker en desperasjon og fortvilelse hos borgerne: Hvorfor kan de ikke høre på oss? Bryr de seg ikke? Det er hardt å måtte innrømme: – Nei, de gjør ikke det.
Hva har vi da tilbake?
Når folkets valgte representanter ikke bryr seg om å stanse naturvoldtekten, må folket selv – som for 80 år siden – starte en motstandsbevegelse. Og når folketog, møter, protester og avisinnlegg ikke hjelper, får folket gjøre som tyskerne: Bruke pengemakt.
Og pengemakt er i dette tilfelle forbrukermakt. Denne spaltist har fått garanti fra sin strømleverandør om at kraftselskapet ikke er medeier i vindkraftanlegg og heller ikke akter å bli det. Slik bør folk flest gjøre det. De bør be om en bekreftelse fra sin kraftleverandør om at selskapet ikke er engasjert i vindkraft.
Når de folkevalgte verken viser nasjonalt sinnelag eller bryr seg om å verne folket mot fremmed ødeleggelse av naturmiljøet, får folket ta saken i egne hender ved å avslutte kundeforhold med dem som løper tyskernes ærend og raserer folks nærmiljø.
