Bjørgulv Braanen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix.

Avisen Klassekampens sterke mann, Bjørgulv Braanen, har tirsdag meldt seg på den lange kulturdebatten som har etterfulgt Prosa-redaktør Merete Røsviks beslutning om ikke å offentliggjøre en anmeldelse av Halvor Foslis bok «Mot nasjonal sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid».

Braanens anliggende er egentlig ikke å drøfte Prosa-saken eller samfunnsutviklingen Fosli tar opp i boken, hvis tittel han gjengir feilaktig på en måte som fungerer tendensiøst: Han skriver «Nasjonalt sammenbrudd» uten det essensielle ordet «Mot» først. Om det skyldes slurv eller gjøres bevisst feilaktig, er et åpent spørsmål – men det spiller mindre rolle, all den tid Braanen har for vane å manifestere begge disse tvilsomme kvalitetene.

Analysen av selve Prosa-saken blir da også slapp, nærmest pliktmessig. Han fastslår det selvfølgelige at Røsvik hadde rett til ikke å offentliggjøre anmeldelsen, noe ingen i solsystemet noengang hadde trukket i tvil. Det var alt det inkoherente tullballet hun kom med etterpå for å begrunne avgjørelsen, som høstet kritikk.

Selvfølgelighet nummer to kommer like etterpå:

Mediemangfoldet og ytringsfriheten er avhengig av at ulike medier og redaktører står fritt til å utforme den redaksjonelle profilen, gjerne i skarp motsetning til andre mediers linje.

Her blir naturligvis den opplyste leser utålmodig: Når skal det egentlig komme noe substansielt i denne teksten? Kjedsomheten som risikerer å sette inn allerede her, senker kanskje guarden for artikkelens første tilsnikelse:

Til sammen sikrer dette en brei demokratisk offentlighet, der ulike syn kommer fram, og saker kan drøftes fra flere synsvinkler.

Stopp en halv. Hvilken «brei» demokratiske offentlighet? Braanen opplyser korrekt hvilke betingelser som må være tilstede for at en slik finnes, men faktum er at det ikke finnes noen bred demokratisk offentlighet i Norge. Han forutsetter stilltiende at betingelsen er oppfylt.

Men det er den ikke: Venstresidens tankegods dominerer ikke bare nesten all den triste erstatningen vi har for journalistikk i vårt land. Det dominerer også akademia, den pseudoakademiske instituttsektoren, kirken, kulturlivet og NGO-ene – og dermed også mesteparten av det politiske spekteret. I denne sammenhengen er kongehuset en pølse i slaktetiden.

Men det er store deler av befolkningen som ikke deler den uappetittlige moralistiske cocktailen av globalisme, innvandringsliberalisme, miljøfanatisme og antivestlighet som den norske makteliten vil dytte ned i halsen på hver og en av oss.

Dette er det klart største demokratiske problemet i Norge – og i mesteparten av Vesten, for den del. Blant de skikkelsene som legemliggjør dette problemet, er Braanen blant de fremste. Det må han tåkelegge, og derfor gjør det som venstresiden alltid gjør: å anklage motstanderen for ting man selv er skyldig i.

Det den tidligere Klassekampen-redaktøren er ute etter, er å bekjempe forfatteren politisk, og da bruker han velkjente triks fra de totalitæres verktøykasse. Den mer eller mindre tørrlagte marxisten setter tonen allerede i ingressen: «Farlige og destruktive tanker må imøtegås, ikke forties». Den tanken burde han heller ha tenkt om seg selv den gangen han åpent støttet en ideologi som har flere titalls millioner liv på samvittigheten.

Så snart Braanen er ferdig med Prosa-saken, vender han tilbake til budskapet i overskriften med dette forsøket på en sjokkgranat:

Problemet oppstår hvis kravet om ikke å forholde seg til Foslis bok, eller andre tvilsomme og farlige ideologier, gjøres allmenngyldig, altså skal omfatte alle medier. Ikke bare Prosa, men også Dagbladet, Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen, Sandefjords Blad, Nordlys, Klassekampen, Vårt Land og Nationen. Hvis ikke tidsskriftet for landets sakbokforfattere kan anmelde Halvor Foslis bok, hvem andre kan gjøre det da?

Braanens lave presisjonsnivå er ikke begrenset til bøkers titler, det omfatter også bøkers ontologiske egenskaper. En bok er altså en ideologi. Det spiller ingen rolle: Det Braanen gjør, er å stemple Fosli som tvilsom og farlig.

Stemplingen ledsages av en ny tilsnikelse: Hvis noen i gammelmediene skulle finne på å anmelde Foslis bok, ville det naturligvis aldri være i noen annen hensikt enn å portrettere forfatteren som en farlig fæling. Men det er altså Braanen som er farlig. Det er han, avisen hans og ideologien hans som har vært blant pådriverne for det nasjonale sammenbruddet.

Det var fremfor alt venstresiden som fremmet den hodeløse innvandringspolitikken som splitter nordmenn. Det er venstresiden som er polariserende. Men den beskylder altså høyresiden for å være det fordi den ikke gir applaus når venstresiden etterstreber mer av det samme.

Braanens neste tilsnikelse er å kalle konservative for radikale:

Hvis alle redaksjoner ender opp med ikke å forholde seg til meningene som kommer til uttrykk i «Nasjonalt sammenbrudd», får vi i siste instans en offentlighet der denne type bøker utelukkende omtales i høyreradikale og innvandringsfiendtlige medier.

Ordet «høyreradikal» er som oftest ment til å antyde at adressaten har slektskap med nazister, hvori opptatt 22. juli-terroristen i vår andedam. Men det er altså ikke noe radikalt ved Fosli eller mediet han skriver for nå. Det er ikke engang noe spesielt høyreorientert. Presisjonsnivået Braanen mangler, ville ha økt hvis han hadde brukt det stikk motsatte ordet «venstrekonservativ», all den tid Fosli for eksempel ønsker å bevare vilkårene for en omfattende velferdsstat.

Braanens propaganda gir seg ikke med dette. Neste løgn er at folk som ikke omfavner venstreideologien, er lavt utdannet og bor i gokk:

De høyreradikale medienes spredning og innflytelse øker. Denne typen polarisering, der man ikke møtes til samtale og diskusjon på tvers av ståsteder, er noe av det farligste som kan skje. I et slikt skrekkscenario vil deler av befolkningen, for eksempel høyt utdannete, forholde seg eksklusivt til noen medier, mens andre, for eksempel folk med lavere utdanning bosatt i utkanten, blir henvist til en norsk variant av Fox News. Å fortie Foslis bok, i stedet for aktivt å kritisere den, er et lite skritt mot en slik polarisert offentlighet.

Det behøves ikke noe «skritt», vi har allerede en polarisert offentlighet, og den vil sannsynligvis bli enda mer polarisert, slik den er blitt i USA. Det er Braanen selv og hans likesinnede som står for polariseringen, og derfor kommer han og andre også til å høste fruktene av den.

Leser du Document regelmessig? Vi setter pris på støtte!

Nå nytt opplag!

Kjøp Halvor Foslis bok her!