Halvor Fosli 
Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
I en kommentar om svekkelsen av demokrati og rettssikkerhet i verden kommer Dagbladets mangeårige kommentator John Olav Egeland med kraftig kritikk av den venstreorienterte identitetspolitikken.
Han ser et fellesskap mellom identitetspolitikken i dag og ml-bevegelsen på 1970-tallet – det er en blanding av «ideologisk renhet og vilje til maktutøvelse»:
Det demokratiske rammeverket og dets juridiske forankring er selvsagt grunnmuren i folkestyret. Men det må brukes, utfordres og utvikles for å overleve og fornyes. Demokratiet har ingen mangel på fiender, verken ytre eller indre.
Blant disse er identitetspolitikken i dag blant de farligste. På ytre høyre fløy kjennetegnes den ved etnisk nasjonalisme, rigid kulturkonservatisme, angrep på minoriteter og forakt for demokratiske institusjoner og prosesser. Nokså ofte ytrer den seg som klar rasisme.
På venstresiden opptrer den, for å sitere medieviteren Alex Iversen, som en radikal bevegelse som «betrakter vestlige demokratier som et heteronormativt, sexistisk patriarkat, dominert av rasistiske strukturer, og styrt av et privilegert og imperialistisk hvitt overherredømme som på kolonialistisk vis approprierer andre kulturer». Med et slikt grunnlag er det ikke rart at krenkelsestyranniet følger identitetspolitikken som en gressbrann. Denne identitetspolitikken er tilsynelatende en fortsettelse av venstresidens klassiske kampsaker som borgerrettigheter og rasisme, likestilling og patriarkatet, homokamp og kjønnsidentitet og antiimperialisme og kolonialisme. Likheten er et bedrag. Kjernen i disse politiske oppgjørene var kravet om anerkjennelse og likeberettigelse. At demokrati og rettsstat skal gjelde alle borgere uansett hudfarge, kjønn eller seksuell orientering. Prosjektene var inkluderende og integrerende.
Dette har de nye identitetskrigerne snudd på hodet. Troen på universelle rettigheter og menneskelige egenskaper er forlatt. I stedet etableres et biologisk menneskesyn der uforanderlige egenskaper spiller hovedrollen: Kjønn, hudfarge og seksuell legning. Det legger grunnlag for et stort register av krenkelser og medfølgende krav som griper inn i ytringsfriheten, kulturelle markeringer og akademisk frihet og ditto metoder.
Vi som har levd en stund, kjenner dette igjen. Den appellerer særlig til deler av den intellektuelle klassen. På 1970-tallet kalte de seg marxist-leninister.
Det er gledelig at Egeland bruker sterke og advarende ord om identitetspolitikken. Dagbladet har også på lederplass tatt stilling mot studentene ved Kunsthøgskolen som ønsker å bringe den aktivistiske, anti-vestlige identitetspolitkken inn som et slags ideologisk grunnlag for hele utdannelsen.
For tiden raser en debatt om hvordan Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) skal forholde seg til kampen mot rasisme, som har flammet opp igjen etter drapet på George Floyd i mai. Det er dessverre mulig å kjempe for en god sak med tvilsomme midler, og i et opprop fra en andel av studentmassen kommer det krav om endringer i pensum, personale og tilbud ved Khio som grenser mot det illiberale. Rektor Måns Anders Wrange har valgt, i en post til studenter og ansatte, å bøye kneet for disse kravene. Dette bør bekymre alle som er opptatt av kvaliteten på kunstutdanningen i Norge. (…)
Kunsten skal være fri, og kunne utforske alle deler av det menneskelige, også det mørke og moralsk tvilsomme. Kunstnere eller kunststudenter er ikke på noen måte forpliktet til å kjempe bestemte politiske kamper eller støtte aktivismen i sin egen tid. De regimene som har forlangt at kunstnere skal oppdras i en bestemt ideologi, er de vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.
Spørsmålet er om Dagbladet har troverdighet igjen i disse spørsmålene – i noen av leirene.
De melder seg lovlig seint på i en debatt, ofte omtalt som «kulturkrigen», og som har rast lenge. Flere av bøkene som Document forlag har gitt ut, er viktige bidrag i den debatten.
Dagbladet har – som andre liberale medier – i stor grad heiet fram det de nå advarer mot. Vil de ha ryggrad til å stå i denne striden, eller er disse tekstene bare å betrakte som arbeidsuhell?
Det vil tiden vise.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
