Professor Rune Slagstad. Skjermdump, NRK.

– Krav om scenenekt bærer bud om en grunnleggende mistillit til medborgerne, og en hybrispreget oppfatning av egen dømmekraft. Hvorfor skal vi ha demokrati om vi tenker på den måten? spør Rune Slagstad.

Professor Rune Slagstad har i flere tiår deltatt i det norske ordskiftet, som politiker (SV), samfunnsforsker, forfatter og tidsskrift- og forlagsredaktør.

Han har fulgt sommerens kulturdebatt fra slektsgården ved Gloppefjorden i Nordfjord, skriver Dag og Tid. Den startet da avisen avslørte at Prosa-redaktør Merete Røsvik skrotet en bokanmeldelse av Halvor Foslis Mot nasjonalt sammenbrudd. Redaktør Røsvik viste til det politiske innholdet i boken da hun begrunnet hvorfor hun ikke ville publisere anmeldelsen hun selv hadde bestilt.

«Det er rett og slett fordi eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document Forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som ’innafor’. Det utløysande for at eg ombestemte meg, var at eg las Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet annotert», skrev hun i et brev til anmelderen.

Senere endret hun begrunnelsen til at anmeldelsen, skrevet av den erfarne anmelderen Per Hem, angivelig ikke holdt høy nok kvalitet.

Røsvik har blitt kritisert fra mange hold for sin handlemåte, blant annet av Dagbladets profilerte litteraturkritiker Cathrine Krøger: – Har aldri opplevd lignende.

Ytringskultur og utdefinering

Saken handler ikke om ytringsfrihet i klassisk stat–borger-forstand, men om ytringskultur i vid forstand, og kanskje særlig utdefinering av uønskede synspunkter, sier Slagstad, og påpeker at dette ikke er noe nytt fenomen.

Forfatteren av De nasjonale strateger viser til den tidligere generalsekretæren i Arbeiderpartiet Haakon Lie, «ein verkeleg meister i utdefineringsstrategien».

– Dei venstresosialistiske opponentane i Arbeidarpartiet vart kalla «giftspreiarar», ein «utvekst» som måtte skjerast bort. «Giftspreiarane» vart ekskluderte, men forsvann ikkje. Dei vart eit parti, Sosialistisk Folkeparti, eit kontinuerleg uroelement til venstre for Arbeidarpartiet. Det var ein høgst mangelfull sans for den opne, demokratiske diskusjonen i det statsberande partiet, seier han og held fram:

– Det var denne forma for antiliberalitet som den reelle leiaren i Arbeidarpartiet i mange år, sjefredaktør i Arbeiderbladet Martin Tranmæl, målbar med karakteristikken av dei borgarlege «giftplantene» i arbeidarrørsla, ein Tranmæl som eg ser at Mímir Kristjánsson i Raudt no forgudar, seier Slagstad med eit lite smil.

Denne antiliberale utdefineringstradisjonen ble videreført av AKP, forløperen til Rødt: «Den forpesta debattklimaet på venstrefløya i lang tid.»

– Fosli en «høgrepopulistisk intellektuell»

I motsetning til Prosa-redaktør Røsvik har Slagstad faktisk lest boken til Fosli, som han kaller en «høgrepopulistisk intellektuell».

– Det er ikkje så mange av dei her i landet, men om den mislukka utdefineringsstrategien held fram, kan det raskt verte fleire.

Slagstad sier til Dag og Tid at han på ingen måte er enig med Fosli, men er mer opptatt av å understreke hvor mislykket strategien med å stenge meiningsmotstandere ute er. Slagstad påpeker det mange før ham også har sett: Prosa har bidratt med gratis PR til Mot nasjonalt sammenbrudd, som nå kommer i nytt opplag etter å ha solgt i 2.500 eksemplarer.

– Den nye boka til Fosli går utførleg inn på eit høgst kontroversielt emne som krev noko heilt anna enn scenenekt, slik Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein tek til orde for, og som Prosa-redaktør Røsvik i forvirrande og forvirra utsegner kan tolkast, etter at ho har lese ei bok om ytringsfridom av ein annan medlem i NFFO (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening).

Fosli i lys av Tvedt og Skagen

Foslis bok bør absolutt anmeldes, sier Slagstad, som har fulgt Halvor Foslis «ikkje heilt utidstypiske» glideflukt fra venstre til høyre, med en viss undring. Han plasserer Mot nasjonalt sammenbrudd sammen med Kaj Skagens Norge, mitt Norge og Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet.

Debatten på dette feltet er så betent at det er nødvendig å understreke det, sier Slagstad. Han mener ikke Skagen og Tvedt er høgrepopulistiske intellektuelle, men mener likevel det er interessant å sammenligne bøkene, som alle formulerer et forsvar av Norge som nasjonalstat.

– Dei går alle tre inn i ein særs kontroversiell og påtrengjande tematikk med felles nasjonalkonservativ horisont: den multikulturelle undermineringa av den nasjonale identiteten. Fosli er utvilsamt framand for Skagens metafysiske konservatisme, og han er ikkje som Tvedt ein historisk orientert statsvitskapleg fagperson som har utfordra eit venstreradikalt hegemoni på feltet. Men kvar på sin måte, med høgst forskjellig vokabular, formulerar dei eit forsvar for Noreg som nasjonalstat. At dette vert formulert på intellektuelt nivå frå ein konservativ posisjon, er noko nytt i norsk kontekst, der den intellektuelle konservatismen gjerne har vendt ryggen til det nasjonale.

Høyrefløyen og venstrefløyen har gjennom etterkrigstiden vekselvis kappest om å etterligne USA, mener Slagstad, og peker på at det nå er mer eller mindre venstreradikale som ivrer etter å importere antiliberale ordninger ved høyskoler og universitet, «og ikkje berre der».

– Kvifor i all verda skal vi importere dei dummaste fenomena i amerikansk kultur og samfunnsliv når det er så mykje bra, uimportert, å ta av, seier Slagstad.

Han mener deler av scenenektdebattane i Norge bærer preg av ukritisk import av tendenser fra USA.

– Mediedagane i Bergen vert plutseleg noko som også andre enn endene i mediedammen kaklar om fordi det er så krise at Steve Bannon, tidlegare rådgjevar for den amerikanske presidenten Donald Trump, får ein talarstol ingen andre enn nokre få mediefolk står under uansett – og kor nærliggande er det at dei vert frelste av bodskapen hans?

– Grunnleggende mistillit til medborgerne

Slagstad avviser kategorisk scenenekt som strategi.

– Scenenektkrav ber bod om ein grunnleggjande mistillit til medborgarane, og ei hybrisprega oppfatning av eiga dømmekraft: Eg, scenenektaren, gjennomskodar kor farleg og potensielt tankekorrumperande bodskapen frå talaren er. Eg er likevel sterkt i tvil om mange av medborgarane mine gjer det. Derfor bør dei ikkje verte utsette for det farlege tankegodset, det må ikkje få ein scene. Kvifor skal vi ha demokrati om vi tenkjer på den måten?

Mye har skjedd i norsk offentlighet siden 1970-åra, da utdefineringsstrategier «forpesta debattklimaet» på venstresiden, sier Slagstad.

Lenge var det for lite åpen, intellektuell strid, men slik er det ikke lenger, mener han. Derimot har vi fått delålmenter; deloffentligheter.

– Og der er dei stadig lite villige til å gå i open strid med kvarandre. Det er skyttargraver, flirande latterleggjeringar og stammetrådar. Og ein kan stadig registrere ein tendens til ein smule konspirasjonstenking både her og der.

Slagstad har ikke selv kvidd seg for å delta i debatt i frykt for reaksjoner, for «Er ein eit politisk menneske, må ein akseptere reaksjonar.»

Han svarer ja på Dag og Tids spørsmål om krenking er relevant i debatten om ytringar, men er skeptisk til at en subjektiv opplevelse av krenkelse skal være styrende for det offentlige ordskiftet: «Då vil dei samvitsfulle og nyanserte røystene trekkje seg attende, medan dritsekkene vil halde fram med å krenkje uansett.»

Kjøp Halvor Foslis bok her!