Revolusjonen mot ytringsfriheten i USA har nådd et punkt hvor 62 prosent av amerikanere innrømmer at de ikke lenger tør å si hva de mener. Kampanjen, som de kaller The Great Awokening, kjøres i alle landets avisredaksjoner. Det skal ingenting til før man mister jobben; revolusjonen har også begynt å spise sine egne.

Ytringsfriheten er det viktigste området som beskyttes av amerikansk lov. Den er fastslått i The First Amendment, og hele demokratiet er bygget på dette.

The First Amendment provides that Congress make no law respecting an establishment of religion or prohibiting its free exercise. It protects freedom of speech, the press, assembly, and the right to petition the Government for a redress of grievances.

Pressefriheten er en essensiell del av ytringsfriheten. Men hvem beskytter pressen mot seg selv? Hva gjør man når pressen selv vil kvitte seg med journalister som ikke støtter opp om den nye konsensus hvor alle andre enn hvite mennesker er ofre?

Bari Weiss, som måtte forlate jobben sin i New York Times, sa at de som hadde andre oppfatninger av virkeligheten enn den politisk korrekte, ble utsatt for «sosialt mord».

I et intervju med Bill Mather sist fredag sa hun at det ikke handler om kritikk, som er sunt, men om å straffe dem som tør å ytre andre meninger:

‘Criticism is kosher in the work that we do. Criticism is great.’

’What cancel culture is about is not criticism. It is about punishment. It is about making a person radioactive. It is about taking away their job.’

I sitt avskjedsbrev til avisen skrev Weiss at sannheten ikke lenger er en kollektiv oppdagelse, men en lære som allerede er kjent for noen få opplyste som mener det er deres jobb å informere alle andre:

But the lessons that ought to have followed the election—lessons about the importance of understanding other Americans, the necessity of resisting tribalism, and the centrality of the free exchange of ideas to a democratic society—have not been learned. Instead, a new consensus has emerged in the press, but perhaps especially at this paper: that truth isn’t a process of collective discovery, but an orthodoxy already known to an enlightened few whose job is to inform everyone else.

Bari Weiss sier at hvis man ikke lenger kan snakke sammen, ender det med vold:

‘If conversation with people that we disagree with becomes impossible, what is the way that we solve conflict? It’s violence.’

Vi er i en slags fransk revolusjon hvor «de rene» vil kappe hodet av alle som står i veien for den sosiale moralske renselsen av samfunnet. I dag kommer giljotinen susende uten forvarsel og kapper vekk levebrødet ditt, dine fremtidige arbeidsmuligheter og ditt sosiale liv på et blunk.

Trikotøsene, som strikket mellom hver hodekapping i Paris i 1794, lever også nå i beste velgående på Twitter. Disse strikkerskene var først respekterte, men etter hvert som revolusjonen ble blodigere, ble også de forhatte. Den som heier på bødlene, risikerer før eller siden å bli deres offer.

En amerikansk avisredaktør som ønsket å forbli anonym, sier til Daily Mail at det som skjer i avisredaksjonene, går imot alt det som pressefriheten står for. Hele poenget er å fortelle begge sider av en sak, selv om det betyr at man publiserer oppfatninger som ikke alle er enige i. Vel, sier han, i dagens kultur er det bare å glemme dette.

‘There is a revolution going on in newsrooms across the US and it goes against everything freedom of the press stands for.

‘Surely the whole point is to tell both sides of a story, even if it means publishing the views of someone who doesn’t believe the things you do? Well, in today’s culture all that is out the window.’

Atmosfæren i nyhetsreaksjonene er nå så giftig at hvite skribenter ikke tør å publisere noe som helst som kan oppfattes som kontroversielt, fordi det ødelegger karrieren deres. Dette fører til uopprettelige skader i den amerikanske pressefriheten, påpeker nok en anonym avisredaktør.

Stan Wischnowski, en Pulitzer-prisvinner med 20 års fartstid i Philadelphia Inquirer, ble tvunget til å trekke seg som nestleder og redaktør etter å ha publisert en artikkel med tittelen ‘Buildings matter, too’. Den handlet om de negative konsekvensene for byens historiske bygninger som følge av Black Lives Matter-protestenes hærverk.

Dusinvis av svarte og minoritetsansatte gikk fra avisen i protest. De signerte et åpent brev fra fargede journalister hvor de skrev:

‘We’re tired of shouldering the burden of dragging this 200-year-old institution kicking and screaming into a more equitable age.

‘We’re tired of being told of the progress the company has made and being served platitudes about ‘diversity and inclusion’ when we raise our concerns. We’re tired of seeing our words and photos twisted to fit a narrative that does not reflect our reality. We’re tired of being told to show both sides of issues there are no two sides of. Things need to change.’

Selv de som egentlig er på samme side som de «rettroende», men som fremdeles forsøker å formidle nyheter, blir kastet av sine egne.

James Bennet måtte gå fra jobben som debattredaktør i New York Times etter å ha publisert en artikkel av den republikanske senatoren Tom Cotton, som ba Trump om å sette inn militære for å stanse alle Black Lives Matter-protestene. Bennet tvitret argumentene for å legge ut artikkelen:

En kilde sa at dette ble debattert bredt i Washington, men det ble ansett for å være for farlig for debattsidene i New York Times. De ansatte i avisen truet med walkout og spredte en twittermelding som sa at trykking av dette ville sette alle svarte ansatte i New York Times i fare.

De samme journalistene kalte de voldelige Black Livs Matter-protestene for «fredelige».

Etter at James Bennett sluttet, tok Katie Kingsbury over midlertidig som debattredaktør. Hun sa til de ansatte at de fra nå av skulle rapportere alt som de var det minste kritiske til:

‘Anyone who sees any piece of opinion journalism, headlines, social posts, photos – you name it – that gives you the slightest pause, please call or text me immediately.’

Vanlige journalister som ønsker å dekke begivenheter med en kritisk penn, er snart en saga blott. I mange nyhetsredaksjoner forlanger store grupper av ansatte at enkeltjournalister blir sparket, for de vil ikke jobbe med folk som har andre meninger enn dem selv. De vil skånes for motstemmer. Og de hetser dem på sosiale medier. Bari Weiss ble kalt for nazi og rasist av sine egne kollegaer.

Nyhetsredaksjonene kvitter seg med kritiske stemmer i den forventning at de da vil kunne representere et større mangfold. De ser ikke engang ironien i dette.

I jakten på en forent journalistisk woke-verden er ytringsfriheten den tapende part.

Kjøp Klanen her!