22. juli handler ikke om dataspill eller en virtuell verden. Det er fortsatt et nasjonalt traume. Foto: Stoyan Nenov/Reuters/Scanpix

Erling Marthinsen kunne ikke vente noen forståelse fra omverdenen da han la ut Knights Templar som profilbilde på Facebook 22. juli, av alle dager.

Et slikt bilde ville uansett vakt oppsikt og blitt oppfattet som en provokasjon. På 22. juli ble det oppfattet som en bevisst sårende handling. Som å strø salt i såret.

Helge Lurås følte han ikke hadde noe valg: Marthinsen måtte gå på dagen.

Den omstendigheten tilsier at Marthinsen ikke visste hva han gjorde.

Du tuller ikke med 22. juli i Norge, ikke i hverdagen og spesielt ikke på årsdagen. Heller ikke Resett kan tillate seg det. Det var vanskelig å gi bildet på nettopp denne datoen noe tolkingsrom.

Vi på Document så og kommenterte endringen av profilbildet og forsto ingenting. Var Marthinsen helt bevisstløs?

Tydeligvis. Reaksjonen kom helt bakpå ham. Ifølge ham selv var han ikke klar over linken til Breivik eller datoen.

For Resetts uvenner/fiender blir dette oppfattet som utslag av Resetts «egentlige» natur. De tar det som en bekreftelse på noe de «vet». Marthinsen la hodet på blokka. Men hvorfor gjorde han det?

Han hadde lest en bok om tempelridderne på Malta og klarte ikke koble deres historie til Breivik. Men hvordan er det mulig ikke å ha «kommandøren» fremme i bevisstheten når tema er tempelridderne? Marthinsen er journalist. Han må da vite hva folk assosierer med det ordet?

Bildet er fra spillverdenen. Det er ikke et historisk bilde, hvilket gjør det vanskeligere å forsvare bruken. Dette er det bloddryppende symbolet folk bruker som vil markere hvor langt de er villig til å gå, men som regel anonymt.

Gjorde Marthinsen dette bevisst? Neppe. Prisen var for høy.

Leserne kritiserer redaktøren for ikke å forsvare sin medarbeider.

Men Lurås kan ikke ha det lett. Dette var det siste avisen trengte.

Vi som står på høyresiden har mindre slingringsmonn enn andre medier i spørsmål som berører høyreekstrem terror. Slik er det.

Hvis man er et team skal man forsvare hverandre. Men kravene til høyresiden er høyere. Marthinsens feil lot seg ikke gjøre god igjen.

Hvis man skal lete etter en forklaring kan det være at underbevisstheten spilte Marthinsen et puss. 22. juli er blitt en «tilstand» som inntreffer en gang i året. Det er umulig ikke å fange det opp.

Men hvis underbevisstheten lurte Marthinsen, hva med hans kolleger og venner? Hvorfor var det ikke noen av dem som slo alarm?

Kjøp Halvor Foslis bok her!