Derfor legges det lokk på vindkraftsaken

Fire mil i luftlinje fra Haramsøya finner vi den vernede fugleøya Runde. Der hekker også havsulen, en fugl som første gang ble påvist på Runde i 1946. Blir vindkraftanlegget «Havsul 1» bygget ut, går denne flotte fuglen en usikker skjebne i møte. Havsulene kan alt om vinden, men ingenting om vindkraft, digitalisering og makt. Foto: Guri Haram

«Grønne vindmøller» gir «ren og fornybar, grønn kraft», skal vi tro vindkraftutbyggerne. Hvem vil vel høre om 200 m høye turbiner som i tillegg til å kverne insekter og fugler til en ekkel grøt, også bråker som en helvetesmaskin?

Svaret gir seg selv. Så da er det kanskje verdt å reflektere over hvorfor vi hører mest om «grønne vindmøller» og mindre om fuglekverneturbiner.

Innen det vanlige synet på makt, i hvert fall i vestlig kultur, er makt et spørsmål om kvantitet. Vi overser da den kanskje viktigste faktoren: maktens kvalitet.

Hva skjer innen vindkraft: hvorfor opplever mange lav kvalitet i mediedekningen, mens fagkunnskapen mener seg ikke hørt? Det kan tyde på et bakenforliggende maktspill, der kapitalinteresser kjemper for å holde på makten.

Et historisk maktskifte
Vi lever midt i et historisk maktskifte, kalt digitalisering.

Ingen har kunnet forestille seg i hvilken grad kraft og rikdom har blitt kunnskapsavhengig. Kanskje bortsett fra futuristene Alvin og Heidi Toffler. Allerede for 30 år siden ble deres innsiktsfulle bok «Maktskifte» utgitt. Boken tar for seg overgangen fra et industrisamfunn til det som har blitt et digitalisert samfunn.

Det høyt anerkjente ekteparet understreker at maktens kvalitet blir viktigst. Høykvalitetsmakt omhandler å rasjonalisere ressurser for effektiv måloppnåelse. Den bygger på de to foregående maktredskapene.

Lavkvalitetsmakt: vold
Mellomkvalitetsmakt: penger

Verktøyene i maktskiftet er: vold/kraft, rikdom og kunnskap, samt det de omdannes til. Dette blandingsforholdet definerer makten i samfunnet. Som solgudinnens eldgamle sverd, juvel og speil, er nå makttriangelet komplett.

Infotaktikker
Ifølge futuristene vil vi i nåværende krise oppleve infotaktikker fra alle hold: politikere, byråkrater, bedrifter og presse. Når kunnskap blir vesentlig for makt, blir infotaktikkene viktigere.

Overgangen fra få til et utvidet medievalg er demokratisk, men har også andre politiske implikasjoner, ifølge futuristparet som gikk ut av tiden henholdsvis i 2016 og i fjor. Globale medier forskyver makten – det vil koste å trosse verdensopinionen. Det digitale rom har nemlig ingen geografiske grenser.

Stemmer dette utsagnet, kan det ha betydning for hva og hvordan budskap formidles. De større mediene i Norge får ofte kritikk i forumene for ikke å skrive nok eller balansert om vindkraftsaken. Dette kalles å legge lokk på informasjon, kanskje fordi det finnes bindinger.

Et eksempel fra det offentlige ordskiftet er flittig bruk av «det grønne skiftet» og «vindparker». Uttrykkene har blitt etablerte sannheter. Men i realiteten leder de til ødelagt natur, erstattet av store industriområder.

‘Vindmølle’ blir konsekvent brukt av maktsterke avsendere istedenfor ordet ‘vindturbin’. En turbin er her en kraftmaskin høyere enn Oslo Plaza, og inne i dette massive drivverket finnes det minst 2500 liter hydraulikkolje. Vi snakker ikke om små og pittoreske, hollandske eller danske vindmøller. Vi snakker om høyteknologiske og dominerende 150 til 200 meter høye tårn med 40 meters sement-forankring nedsprengt i fjellet. Er ikke dette et resultat av det Toffler kaller «infotaktikk»?

Vindkraftprosjektet har fått navnet «Havsul 1». Fint navn, og selvsagt ikke tilfeldig. Navnet kan forveksles med navnet til sjøfuglen «havsule», første gang påvist på Runde i 1946. Nå kan «Havsul 1» utslette fuglefjellet på Runde, ifølge ornitologer. Hvorfor velges dette prosjektnavnet, om ikke for å gi det et ferniss av noe vakkert og naturlig?

Grønt er skjønt
Ifølge megatrendens opphavsmann, John Naisbitt, er megatrender store, saktegående, sosiale, økonomiske, politiske og teknologiske endringer. I det øyeblikk én har slått rot, påvirker trenden oss i minst ett tiår.

‘Grønt’ tilhører en slik megatrend. Kloden og naturen er truet, og det vi står i fare for å miste, blir ofte «in» ifølge trendforskere. Derfor vil vi ha naturfarger og naturmaterialer på alt fra klær til vegger, være selvhjulpne og utnytte lokale ressurser. Innen fargepsykologi betyr grønt livskraft. Vi har derfor et sterkt primitivt forhold til grønt. Dette vet markedsførere, som påvirker gjennom farger. Grønt overfører trygghetsfølelsen fra naturen. Det gjør seg både som logo og slagord.

Politikken speiler populariteten, og har fått et grønt fortegn: På Facebook offentliggjør Erna Solberg norgeshistoriens mest ambisiøse klimaplan, som innbefatter vindkraft. Grønn omstilling i næringslivet og grønn vekst skal gi forretningsmuligheter.

Nytenkning er viktig, og vind er fornybart – det har Solberg rett i. Vind har blitt brukt til fremdrift av farkoster i tusener av år. Men er dagens vindturbiner fornybare?

Vindturbiner er ikke grønne, men hvite. Ironisk nok symboliserer hvitt død. I naturen leses død i fravær av farger. Når snøen pakker inn omgivelsene, er høstens fruktbarhet forbi. Mens lik er marmorhvite.

«Det skal lønne seg å ta grønne valg i Norge», fortsetter Solberg bak tastaturet, mens det koker i kommentarfeltet fra vindkraftmotstandere. For som Toffler sier:

– I framtiden ser storebror deg, men du ser også storebror.

Sosiale medier kan virke som et korrektiv og en demokrati-forsterker. I kunnskapens tid nytter tastatur-krigføringen.

Kraft- og rikdomsforsterker
Samfunnsmessig kontroll består av tre grunnfaktorer: vold, penger og kunnskap.

Før var rikdom håndgripelig. Rikdom gav makt og makt rikdom, det var lett å forstå. I dag går forskyvningen fra penger til noe nytt. Toffler varsler at omveltningen ikke skjer uten konfrontasjoner.

En grense nås før kraft ødelegger det vi vil oppnå. Det samme gjelder rikdom, men ikke kunnskap, som alltid kan forøkes. Kunnskap kan faktisk erstatte de andre ressursene. Bruker man en pistol, kan den ikke benyttes mot to mål samtidig. En seddel brukes også kun enkeltvis. Til motsetning brukes kunnskap om og mot hverandre, og i samme prosess kan den produsere enda mer. Kunnskap brukes til både straff og belønning – og den kan til og med omforme en fiende til en alliert.

Siden kunnskap eies av fattig og rik, er den demokratisk. Dette gjør den til en konstant trussel for mektige som vil forsøke å kontrollere kvaliteten på sin områdekunnskap. Med dette maktredskapet kan man også unnslippe vanskelige situasjoner, samt bruk av de to andre grunnfaktorene: kraft og rikdom. Kunnskap blir altså en forsterker av de to – til høykvalitet.

Rivende utvikling
Før industrialderen, med sine fabrikker, var bøndene selvforsynte. Men så ble folk totalavhengige av pengesystemet. Det forandret alle maktforhold.

Volden ble nedfelt i lovverket. For samfunnseliten muliggjorde forandringene å bruke rikdom framfor direkte tvang. Dette er maktens sanne meningsinnhold. I alle industriland er privat vold erstattet med statsvold. Næringslivet kjøper igjen myndighetenes tjenester.

Etter digitaliseringen brukes knapt fysisk arbeid. All respons kan være forhåndsprogrammert. Militærstyrke baseres nå nesten utelukkende på bearbeidet kunnskap. Dagens kampfly har rett og slett blitt til flygende datamaskiner!

På Frøya har de, mot sterke protester, begynt oppføringen av 14 vindturbiner. Under presseomvisningen på industriområdet i juli fristet omviseren fra Multiconsult med forslag om å bygge hytter til lokalbefolkningen. Dette eksemplifiserer bruken av kunnskap og belønning som maktredskap, for å dempe protester og uhindret fortsette utbyggingsplanene.

Fra Frøya rapporterer i tillegg Facebook-brukere at sivilt politi nå jevnlig teller og avbilder «aktivistene», bilene deres og ber om personalia. Dette kalles etterretning, og hører inn under maktredskapet: kunnskap. Den kunnskapshungrige vil spørre hvem politiet tjener.

Når maksimal makt ifølge «Maktskifte» er å alternere mellom de tre maktredskapene, kan man spørre seg om utbygger og politiet samarbeider. I så fall er det en svært maktsterk motpart Frøya-væringene kjemper mot.

Moderne maktkamp
Kun to ganger tidligere har vi oppfunnet nye måter for verdiskapning. Et skifte fra en industribasert økonomi til teknologi forutsetter massive maktoverføringer.

Den sentrale kampen står ikke denne gangen mellom venstre og høyre, ifølge forfatterparet, men mellom tilhengere av jordbrukssamfunnets verdier og motsatt; industriell modernisme. Slike maktkamper kjempes ofte under andre bannere; som nasjonalisme og religion. De finnes i alle samfunnsinstitusjoner: fra familien til kunst, yrkesliv og skole. De er kamuflerte og dødsalvorlige.

Framtidsforskeren spådde derfor en ny historisk kamp når kunnskapsøkonomien fortrenger foregående økonomi. Alle grunnsystemer vil oppleve kriser – bysystemer, helsesystemer, velferdssystemer, transportsystemer og de økologiske systemene.

Innen sistnevnte ser vi nå en opprivende kamp: vindkraftkampen. Den kampen kan ikke havsulen gjøre noe med.

Det må bli vår kamp.