Sovjetisk propagandaplakat

Da jeg var syv år i 1969, ble jeg eksponert for sult og fattigdom i Afrika gjennom NRK. Og denne medfølende niåringen hadde øyeblikkelig løsningen: Alle i Norge kunne tømme kjøleskapet og sende pakker med mat! Sosialistiske foreldre vil sagt at det er en glimrede ide – og jeg ville forblitt et barn. Mine foreldre fikk meg til å bruke hodet og finne feilen: Maten ville råtne på veien. Virkeligheten er vanskelig, derfor kan ikke barn styre verden. Men nå styrer barn Vesten – med kunnskapsløshet, enkle løsninger og ingen forståelse for årsak og konsekvens.

I 1972 var min dypt sosialistiske hippielærer opptatt av å bekjempe fattigdom i Afrika. (De var helt besatt av Afrika.) Han var veldig stolt av dem som kom frem til eneste riktige løsning: Alle vi rike i Vesten måtte gi bort alle pengene våre til de fattige i Afrika, så alle i verden fikk like mye.

Jeg ble ikke hans favoritt da jeg påpekte at flere i klassen kom fra ganske fattige familier og ikke hadde noe å gi bort; dessuten ville gi-bort-pengene bare skape stjeling og slåssing i Afrika. Det ville ikke løse noe som helst. Jeg var 10 år og innså at en voksen lærer ikke skjønte noe som var veldig lett å forstå.

«Feed them! Let them know it‘s Christmas time!» Finn feilen. 

I 1985 arrangerte Bob Geldof rockekonserten «Live Aid», til fordel for sultrammede i Etiopia. Hundrevis av velmenende kjendiser sang «Feed them – let them know it‘s Christmas time», som om det var husdyr som sultet, og at et fôrings-program ville løse problemene. Enkelt og greit! Tjohei. 72.000 mennesker danset, festet og jublet av glede, mens NRK gikk i fistel over godheten. Jeg var 23 og begynte for alvor å lure på om sosialister var riktig vel bevart.

I 1986 var jeg en del av en dyprød familie, gjennom et forholdt til verdens søteste jente. Da fikk jeg nærkontakt med en tenkemåte som for meg tilhørte fienden på andre siden av muren, som offiser-pappa‘n min brukte hele sitt yrkesliv på å bekjempe: På veggen i et hjem hang det sovjetiske flagget, og banner med «Che». Revolusjon var ønskedrømmen, helst etter den sovjetiske modellen. All eiendomsrett skulle oppløses. Staten skulle gi alle likt.

Jeg snakket med disse menneskene om Animal Farm og «1984», konsekvenser og ringvirkninger. Jeg snakket om Gulag, Berlin-muren og hvem våpnene i DDR var rettet mot. Jeg snakket om hvordan folk hadde det på Cuba og i Kina, og påpekte at teorien og intensjonen var fin, men at resultatene var skrekkelige. Jeg innså raskt at jeg like godt kunne snakket gresk.

Årsak og virkning er hinsides kommunister. De catcher det bare ikke. Og derfor blir vi aldri kvitt kommunismen: Disse menneskene evner ikke å forstå at diktatur og konsentrasjonsleirer er et uunngåelig resultat av deres samfunnssystem. Årsak og virkning synker ikke inn, og derfor vil de alltid prøve sosialismen en gang til. Er sosialisme en mangelsykdom?

Mennesker med enkle løsninger har eksistert i alle samfunn, til alle tider

Siden de fleste samfunn er omgitt av farer og konsekvenser, må mennesker med enkle løsninger hindres i å ta over hele samfunn – for slike samfunn er dødsdømt. De fleste voksne folk ser at enkle løsninger fort kan skape skadelige ringvirkninger. Voksne folk tenker seg om før de gjennomfører. Barn gjennomfører før de får tenkt seg om.

Sosialister vil ikke tenke. De vil ha endringer, og de vil ha dem nå. De vil gjennomføre i stedet for å fundere. De roper i stedet for å snakke. De belærer i stedet for å lytte. Jeg elsket å diskutere med sosialister, men nå bruker jeg tiden på å publisere i stedet – fordi argumenter, empiri, fakta og fasiten ikke fungerer. Alt man får i retur, er bortforklaringer, tåkeprat, usakligheter, usannheter, whataboutism og føleri.

Det er ikke det at sosialister er slemme, onde eller dumme. De mangler ikke tanker og ideer, de er bare som en girkasse i frigir: Masse tannhjul går rundt, men ingenting griper inn i hverandre, og det beveger seg ingen steder. Årsak har ingen virkning. Og derfor feiler alle sosialistiske samfunn: De er bygget på enkle løsninger som ikke fungerer i praksis og skaper livsfarlige ringvirkninger som sosialister ikke er i stand til å forutse. Og når disse ringvirkningene treffer dem, skylder de på alle andre faktorer enn det faktum at det er dem selv som har skapt feilene.

Og likevel har de enkle løsningene tatt fullstendig over i Europa og Norge:

I dag bruker Norge minst 35 milliarder i året på bistand: på å gi bort andres mat og penger til dem du mener trenger det mer. Dette har vi holdt på med i over 40 år, og det har ikke gjort et eneste land rikt, stabilt, velstående eller fredelig. Det løser ingenting, men skaper betydelige mengder korrupsjon, mafia og maktkamp – for man kan ikke gi bort penger uten å gi bort makt samtidig. Bistand er økonomisk intervensjon i andres lands indre anliggender. Men det spiller ingen rolle at det er økonomisk imperialisme, for intensjonen er god. Så korttenkte er de som står bak.

I dag bruker Norge ca. 40 milliarder i året på å skape bedre vær i år 2100 gjennom «klimatiltak». Og det gjør vi ved å bruke enorme mengder skattepenger på tiltak som ikke virker, på å selge biler uten avgifter og rasere norsk natur med vindmøller som ikke virket i 1720 og ikke virker i dag. Vindturbiner vil aldri kunne erstatte ekte kraftverk, aldri kunne forsyne moderne samfunn med tilstrekkelig og stabil energi, og de vil aldri lønne seg. De er en enkel løsning på et problem som ikke finnes – fordi de som har vedtatt det, er like teknologisk inkompetente som de er selvhøytidelige. De var lette ofre for vindkraft-selgerne.

I dag bruker Norge kanskje 250 milliarder i året på å importere og «integrere» mennesker fra andre samfunnssystemer i vårt samfunnssystem – uten krav om at de adopterer vårt samfunnssystem, for deres samfunnssystem skal «berike» oss. Dette vanviddet virket ikke for 40 år siden, og det virker ikke i dag. Likevel insisterer enkle mennesker på at vi må ha mer av deres enkle løsninger, for før eller senere kommer det til å virke. Enkelt, ikke sant? I mellomtiden er ringvirkningene farlige, ødeleggende og dødelige. Pådriverne velger å ignorere, bagatellisere og tåkelegge dem – og skylde på alle andre. Fordi dét er det enkleste.

I USA går enkle mennesker løs på Trump, statuer og politiet, fordi noen må ha skylda for egen fattigdom, misere, misnøye og avmakt. Globalismen har tatt fra dem industrien, jobbene, velferd, penger og makt – men det er mannen som vil gjenopprette vestlig styrke og selvstendighet som er problemet. Sosialistene vil som alltid ha forandring, og de vil ha det nå, og de kriminelle vil ha vekk politiet, som ødelegger for kriminaliteten. Liberalistiske politikere tar et kne og innrømmer at alt skyldes rasisme. Det er enklere enn å innrømme at de selv har vært idioter.

Virkeligheten er komplisert og vanskelig, og tar alltid hevn over ekle løsninger

Årsak og virkning er gjerne like uforutsigelig som det er nådeløst – derfor bruker stammesamfunn unge og uerfarne som krigere, mens eldre og erfarne folk er høvdinger. I dag er det omvendt: Vi har unge ministre uten realkompetanse eller erfaring, som uttaler seg skråsikkert om emner de ikke kan noe om. De fikk jobben fordi det var en enkel løsning for statsministeren: De lager ikke bråk og stiller ikke kritiske spørsmål.

Næringslivet vårt vil også ha unge folk de kan «forme». Det er mye enklere enn erfarne folk som kan påpeke at «denne dumme feilen har vi gjort før». Det skaper dårlig stemning og får enkle sjeler til å føle seg tråkket på. Can‘t have that. Venstresiden tror på fullt alvor at bare de hetser, hater og truer islamkritikere til taushet, så skaper de et «samhold» hvor alle liker islam og multikultur. EU-politikere tror at å fjerne ytringsfriheten, vil skape samhold. Sånn holder de på.

Enkle løsninger har stor appell fordi de tilsynelatende gjør virkeligheten enkel og oversiktlig, og skaper god stemning. Men enkle løsninger er de ømmes instinkt, og de korttenktes endestasjon, og skaper som regel større problemer enn det som var utgangspunktet. Og når rekylen kommer, tyr enkle sjeler til uttrykk som «dette så jeg ikke komme», og skylder på alle andre som faktisk så det komme.