Erna Solberg på sin halvårlige pressekonferanse i regjeringens representasjonsanlegg i Parkveien i Oslo fredag 26. juni. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
I denne spaltists levetid har Norge så langt hatt 15 statsministere. Vi er ikke i tvil om at alle regjeringssjefer fra Johan Nygaardsvold til Kåre Willoch hadde folkets og nasjonens beste som et helt overordnet mål. Politikken og virkemidlene kunne variere, men målet var klart: et inkluderende, velstandsutviklende og harmonisk samfunn basert på nasjonale verdier, solidaritet, utjevnede levekår og folkelig deltakelse i samfunnsstyringen.
Vi er ikke lenger like sikker på at de samfunnselitene som etter Kåre Willochs tid har bestyrt landet, har de samme målene for sitt virke som det forrige århundrets foregående regjeringer. Det virker som politikernes mål ikke lenger er det norske folks beste, men noe annet. De elitene som har utøvd samfunnsmakten de siste tiårene, later mer og mer til å ha sitt politiske hjerte andre steder. Det er ikke lenger det norske folk som er deres yndlinger, men fremmede – og jo fjernere, jo bedre. De skal frelse verden, men vanskjøtter de svakest stilte i sitt eget land. Store grupper blir hengende etter.
Det er mange tegn på at det norske samfunn utvikler seg i feil retning. De klasseskillene som i løpet av to generasjoner ble bygd ned og levekårene jevnet ut, de er igjen voksende. Det er fra politikernes side en villet utvikling, fordi det er en uunngåelig konsekvens av politikken de fører.
De politiske elitene trosser velgernes oppdrag. Makthavernes første plikt er å skape sikkerhet for egne innbyggere – ikke å redde verden. De er valgt av landets egne innbyggere, ikke av all verdens migranter og flyktninger.
Dette grunnleggende premiss for en demokratisk samfunnsstyring gjelder ikke lenger. Politikkens mål er ikke lenger å forbedre folks levekår, men å vinne neste valg. Når dét er gjort, er de fleste løfter glemt. Makthaverne opptrer som om de har fått en slags generalfullmakt fra velgerne til å bestemme hva det måtte være. Da kommer gjerne egne favorittformål i fokus – og folkets behov i andre rekke.
Bratteli-regjeringen fremla i 1974 en stortingsmelding om oljepolitikken, hvor uttrykket «et kvalitativt bedre samfunn» ble lansert. Oljeinntektene skulle bidra til å bedre samfunnskvaliteten og folkets livsbetingelser. Et halvt århundre senere kan vi fastslå at det selvsagt er blitt lettere å leve for nordmenn flest, men levekårene kunne vært langt bedre om ikke makthaverne hadde sølt bort fellesskapets midler på helt utenforliggende formål og elitenes hobbyer. Eldreomsorgen er så mangelfull at mange lider i nød mens makthaverne i stedet velger å sponse afrikanske diktatorer, slik at disse kan kjøpe seg nye luksusfly. Slik kan vi fortsette beskrivelsen av vanstyret.
Politikerne, både i posisjon og opposisjon, anser landets verdiskapning for å være noe som tilhører dem selv. Når det en sjelden gang tas til orde for skattelettelser, reagerer både Ap og KrF med å nevne hva en kunne ha gjort i stedet. Altså: Verdiene tilhører dem selv, og det er en fremmed tanke at folket skal kunne disponere mer på egen hånd av de verdiene de har skapt. På Erna Solbergs vakt er det offentliges andel av verdiskapningen steget fra 55 til 60 prosent. Når koronamilliardene er bokført, vil andelen utgjøre 65 prosent – også fordi økonomien krymper. Hvis Jonas Gahr Støre får med seg Audun Lysbakken i regjeringen neste høst, vil 70 prosent disponeres av makta. Folkets oppgave er å produsere verdier som makthaverne kan bruke til sine formål.
Den vanvittige innvandringen er det verste eksemplet på makthavernes overgrep. Når biler settes i brann, kvinner voldtas, nordmenn myrdes og kriminaliteten florerer, fjerner vi oss som folk stadig lenger vekk fra «et kvalitativt bedre samfunn». Og enda verre: Stortinget er uten opposisjon som kan innestå for en annen politikk. Tvert om: Et nytt stortingsflertall vil forsterke politikernes glemsel – av dem som betaler for utskeielsene.
Vi fristes til å si som tittelen på Alan Patons kjente bok: «Gråt, mitt elskede land».
