Aktivist på barrikaden ved gjerdet som beskytter føderalt område i Portland 29. juli 2020. Foto: Caitlin Ochs/Reuters/Scanpix

I historietenkningen bak dagens opprør mot fortidens maktmennesker og -strukturer hører vi lite om fremtidsutsiktene. Alt handler om uretten i samtiden basert på en historisk fortelling om hvordan fortidens menn utbyttet folk og land til egen vinning og skapte sosiale forskjeller og motsetninger. Ofte skjedde det gjennom kriger og annen voldsutøvelse, noe som la grunnlag for statsdannelser med permanent undertrykkelse i deler av befolkningen.

Vi skal merke oss at dette historiske tilbakeblikket og kravet om sosiale og politiske endringer ikke er forankret i en forestilling om et fremtidig samfunn bygget på felles aktuelle verdier. Det eneste disse opprørsgruppene har felles, er hatet mot fortiden og behovet for å renske historien for tanker og verdier som er i strid med deres egne. Bare tenk på det identitetspolitiske kaoset som nå i opprørets tilsynelatende enhet er samstemt og senere skal forenes. I kraft av hva, og i hvilken retning?

Identitetspolitikken og mangfoldsnormen lar seg ikke gjennomføre uten et totalitært styre. De ulike identitetsgruppene har ingen felles fortid, hverken i kultur eller demokratisk tankegang. Følgelig heller ingen samstemte perspektiver på hvordan fremtidens samfunn bør organiseres, slik de vestlige demokratiene har hatt, fra opplysningstiden og frem til i dag. Det er dermed ikke sagt at tiden fra 1700-tallet og frem til i dag har vært uten motsetninger og kriger, men opplysningstidens tenkere ga oss noen fruktbare ideer om demokrati og demokratiske prosesser som kunne forbedres underveis mot ønskelige samfunnsforhold.

Her lærte vi noe grunnleggende om hvordan fremtiden kunne planlegges ut fra fortidens gode tradisjoner, men også å unngå dårlige erfaringer for å skape et bedre samfunn for alle. Da hjelper det lite å rive ned statuer og monomant sette seg til doms over historien, uten å ha noen regulative ideer som peker mot fremtidige løsninger. Identitetspolitikken er et kaosprosjekt som blomstret opp da de marxistiske utopiene havnet på skraphaugen og fremtiden ble forvandlet til et klimahelvete. Exit for kloden.

Uten fremtidsutsikter i samtiden vokser hatet mot fortiden. Den radikale venstresiden mistet de fleste av sine politiske redskaper da den rosenrøde utopien gikk ut på dato, men fortsatt har de en klippetro på klassekampen og arbeiderfellesskapet, som om samfunnet er det samme i dag som for hundre år siden. Merkelig at de ennå ikke har registrert at både kapitalkrefter og borgerskap nå er langt mer rosa enn marxist-elitene i akademia og statsadministrasjon.

I dag finner vi de mest bakstreverske aktørene i politikken på venstresiden. De har ingen utopi å kjempe for, heller ingen arbeidersolidaritet å påberope seg, bare et sorgfullt og forarget tilbakeblikk på fortiden som leverte ubrukelige løsninger. På det punkt omfavner de den identitetspolitiske galskapen, hvis gruppesolidaritet bare er tidsbetinget og basert på en taktisk rasering av opplysning og fornuft. Identitetspolitikken har ikke noe å hente i fortiden, derfor har den også fokus på de historiske bærebjelkene i samtiden som hindrer en total samfunnsomveltning. Det er her den radikale venstresiden lukter et politisk fellesskap, et revolusjonært fellesskap, men det er en allianse uten fremtid.

Identitetspolitikkens fortidshat er også et fremtidshat som i dagens opprørske aktivisme er uten felles styringspunkter mot en bedre fremtid. Sann opplysning forutsetter et balansert samspill mellom fortid, samtid og fremtid, mellom tradisjon og nytenkning. Man kan naturligvis gå historien etter i sømmene og fordømme vold og undertrykkelse, men dommen må felles på grunnlag av rettferdighet, og ikke en massiv negasjon av fortiden. Det er fremtidsutsiktene i lys av fortiden som gir mening i samtiden, noe den radikale venstresiden nå har tapt av syne. Utopistene velger heller en revisjonisme til politisk avmakt.

Kjøp Halvor Foslis bok her!