Politiet på fotballbanen ved Holmlia Skole etter en knivstikking 16. juli i fjor . Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

– Det føltes som å bo på den marokkanske landsbygda, skriver Inga Ragnhild Holst om Holmlia i Oslo. Hun flyttet fra bydelen.

Holst er journalist og forfatter. Hun er glad i Oslos østkant, og da hun flyttet til Holmlia var førsteinntrykket godt: større plass, hage, garasje og gode solforhold. Over 50 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn i bydel Søndre Nordstrand, hvor Holmlia ligger.

Hun hadde ikke bodd der lenge før ting skjedde, skriver hun i Nettavisen.

En natt våkner jeg av rabalder i leiligheten over meg. Det bor noen gutter der. Jeg hysjer på dem, og de blir stille. Jeg blir vekket av at politiet fester sperringstape rundt hekk og dør. En gutt er i løpet av natten drept med pizzaskjærer.

Litt senere blir en mann kidnappet og grovt mishandlet på parkeringsplassen i borettslaget. Han blir sluppet fri noen dager senere, men fikk varige mén.

Det er flere skyteepisoder. En gutt havnet i rullestol etter skuddskader. Han har rulleblad og er tidligere dømt for å vold mot rektor på Bjørnholt skole (Einar Haakaas’ bok Advarsel – svenske tilstander i Norge, s 135).

Så er det Mohammed på 16, som dør etter å ha bli slått ned av broren til en jente han hang med. Han presset vitner til ikke å ringe etter hjelp da Mohammed lå på bakken etter volden. Det kom fram i rettsaken at ære er viktig på Holmlia.

På bussene var kvinnene vel tildekket. Skautene satt stramt på hodene. Heldekkende abayaer.

Og hvor var alle de leiende parene av samme kjønn som er vanlig ellers i byen? Folk på Søndre Nordstrand er muligens ikke homofile? Eller føler de seg ikke trygge?

Det er flere skyteepisoder, blant annet på kjøpesenteret. Gjengen Young Bloods herjer. De kan ifølge politiet raskt stille 50 menn. De har våpen, utnytter sårbare og driver med narkotikakriminalitet.

I Facebook-forumet Engasjerte Holmlianere refererte Holst til en rapport som viste sammenhengen mellom salafisme og kriminalitet i Sverige. I forumet deltar politikere, debattanter og folk fra akademia og moskeen. De reagerte:

Kanskje jeg hadde tilknytning til SIAN, en organisasjon som ønsker å sende muslimer ut av Norge?

Det var surrealistisk. «Mangfold» var vakkert, ble det sagt. Men det var ikke et mangfold av meninger og data de priset.

Det føltes som å bo på den marokkanske landsbygda. Bygdedyret voktet og passet på at ingen kritiserte religiøs praksis. Det kjentes mørkt og trangt.

I de «mangfoldige» bydelene, med minoritetsrådgivere på skolene, er det kraftig vekst i saker der unge blant annet presses inn i ekteskap og opplever kjønnslemleste. Bare det at vi har «minoritetsrådgivere» som skal beskytte barn og unge mot sin egen slekt er dypt problematisk. Vi har bygget parallellsamfunn, konstaterer Inga Ragnhild Holst.

Hun har flyttet fra Holmlia. Hun bor fortsatt på østkanten, et sted hvor hun ikke er den eneste i shorts: «Håret flagrer. Det er en ubeskrivelig følelse av frihet.»

Vi må slutte å fornekte, skriver Holst. Slutte å snakke om mangfold der det er enfold.