John Salomon er en av USAs beste journalister. Han har vært en fast gjest på Hannity i tre år, hvor han har fortalt om gravingen etter det som til å begynne med het Russiagate eller Russia collusion.

Medietrykket har vært så stort at fakta har prellet av. Anti-Trump-mediene fortsetter å si det samme i dag som de sa for tre år siden, og dét er det skumle: Vanlige regler for journalistikk gjelder ikke lenger. Journalister er ikke interessert i sannheten.

Men den som har bevart en kritisk sans, vil raskt dra kjensel på kvalitet og sannhet. De to henger sammen og kan ikke fakes, enten det er i kunst eller politikk.

Salomon er ute med en ny bok: Fallout: Nuclear Bribes, Russian Spies, and the Washington Lies that Enriched the Clinton and Biden Dynasties. 

Han er intervjuet i over en time sammen med sin medforfatter, Seamus Bruner, av Jan Jekielek for American Thought Leaders.

Det er som å se «Gudfaren IV». Endelig kan trådene samles, og vi forstår hvordan det hele begynte: Det begynte ikke sommeren 2016 med Operation Hurricane, slik mediene vil ha oss til å tro. Det begynte i 2009 med Obama.

Da Obama overtok, hadde Putin nettopp invadert Georgia, i en kort, men ydmykende krig for Georgia og NATO. Men Obama ville vise at han var presidenten som kunne smi våpen om til plogjern. Hans administrasjon klekket ut en plan om å inngå et energisamarbeid med Russland. USA skulle kjøpe uran av Russland, og samtidig skulle Putin få kjøpe seg inn i amerikanske urangruver. Det resulterte i at Rosatom fikk kjøpe 20 prosent av amerikanske urangruver, den såkalte Uranium One-handelen.

Parallelt med dette drev utenriksminister Hillary Clinton og Bill en butikk i butikken: Bill fikk 500.000 dollar for å holde et foredrag i Moskva, og Clinton Foundation fikk over 100 millioner dollar via Canada.

For at russerne skulle få kjøpe 20 prosent av amerikanske urangruver, måtte kjøpet godkjennes av en spesiell komité med bred sammensetning. Normalt skulle ikke et slikt kjøp blitt godkjent. Uran er nasjonal sikkerhet av første klasse, men kjøpet gikk igjennom. Samtidig tjente russerne milliarder av dollar på å selge anriket uran til USA. Dette ga ikke mening.

William Douglas Campbell var en forretningsmann som reiste mye. Han hadde bijobb for CIA med å kartlegge hvilke land som var korrupte. Nå ble han forespurt av FBI om å være spion for dem mot et russisk nettverk som opererte i USA. Russerne hadde skaffet seg kontroll med transport av uran i USA, og det ga mange fordeler. Campbell kom på innsiden mot å betale betydelige beløp i smøring. Her begynner det å bli sprøtt:

«They were extorting, they were money laundering and they were violating the Foreign Corrupt Practices Act while the United States government was allowing them to go ahead and sign large United States energy contracts for delivery of Russian uranium into the United States to large utility entities,» Campbell said during an interview Tuesday on the John Solomon Reports podcast.

Samtidig som Campbell avdekket hva som foregikk, inngikk Hillary og Obama store kontrakter med russerne. Det var selvmotsigende. Russerne lo av Amerika og Obama:

«The Russians bragged about the influence, they bragged about the Clinton influence, they bragged about the weakness of this country, they bragged about the weakness of our president and referred to him twice with racial epithets, which were very troubling to me,» he said, recalling a fall 2010 meeting with key Russian figures in the Washington DC area.

Omsider slo FBI til, og det resulterte i fire domfellelser. Men da var de store handlene inngått.

Bob Mueller var FBI-sjef, og på denne tiden ble det avslørt et russisk spionnettverk i USA. Det var russere som var «embedded» i USA med nye identiteter. Den mest berømte var Amy Chapman. Opprullingen av nettverket skapte store overskrifter. Men i stedet for rettssaker ble Chapman & co. utvekslet mot relativt ubetydelige amerikanske agenter i russisk fangenskap.

Peter Schweizer er en gravejournalist som kun bruker dokumenterbare fakta. I 2015 kom boken «Clinton Cash», om hvordan ekteparet Clinton hadde oppfunnet et pay for play-system som ga dem milliard-inntekter. Her ble Uranium One-historien fortalt, og den ble faktisk trykket i The New York Times. Det ville aldri skjedd i dag, og selv den gangen må noen ha angret, for meningsmålinger Clintons foretok privat, viste at 67 prosent av velgerne mente at denne historien gjorde at de ikke ville stemme på henne. Den var mer ødeleggende enn e-post-skandalen.

Clintons fikk panikk. Hillary skulle bli president. Hun kunne ikke ha en slik møllesten rundt halsen. Dermed oppsto historien om at Trump var i lommen på Putin og kunne takke ham for seieren. Resten er historie, som de sier.

Vi vet mye om hva som skjedde etterpå. Men begynnelsen er ny: at det var Obama-administrasjonens handel med Russland som satte Hillary i så stor forlegenhet at det måtte skapes en skandale som var større i folks bevissthet.

Hvordan var det mulig? Det var mulig fordi mediene villig vekk spilte med, og det er én av to nedslående fortelllinger om dagens USA: Medienes og journalistenes korrupsjon.

Vi vet hvordan FBI, CIA, NSA, Justisdepartementet og State Department ble misbrukt, under overoppsyn og styrt av Det hvite hus, hvor både Obama og Biden deltok. Men da de første journalistene – som Hannity, Lee Smith, Solomon og Sarah Carter – fikk fatt i trådene bak motarbeidelsen av Trump og begynte å nøste, var det ikke slik at den andre siden motstrebende justerte sin versjon. Tvert imot. De økte volumet.

De samarbeidet med Obama-byråkrater som lekket som gale, og de var mikrofonstativ for Demokrater som Adam Schiff og Chuck Schumer, som kun hadde ett mål: å ødelegge presidenten.

Derfor ble også pressekonferansene i Det hvite hus til dueller hvor journalistene forsøkte å få inn en fulltreffer, såkalte gotcha-spørsmål.

Kampanjen om Russiagate tok helt av, og Trump-hatet lever sitt eget liv. Dette gjelder også vesteuropeiske medier, hvor det snart ikke finnes en journalist blant MSM som er i stand til å forstå hva som foregår.

Det er en kamp om USAs sjel og fremtid.

Obama var korrupt. Biden var korrupt. Men de kunne ikke gjort det de gjorde hvis det ikke var tjenestemenn på lavere nivå som visste å sko seg. Solomon forteller om en tjenestemann i State Department som både representerte kineserne og forhandlet med dem på vegne av den føderale regjering. Kineserne betalt rundhåndet.

Slike historier er det mange av. Paul Manafort var det mange av.

Washington er med andre ord korrupt. Folkene som jobber der, bruker sine posisjoner til å berike seg på å selge ut Amerika.

Solomon er en meget jordnær type. Derfor virker han tillitvekkende: Han sier at vi lever i en mørk periode av amerikansk historie.

Biden er essensen av den korrupte eliten som har solgt ut Amerika. Hvis han skulle vinne, ser det virkelig mørkt ut.

Det finnes, som i Europa, mange gode mennesker lenger ned i systemet. Solomon forteller om en kveld han kom hjem. Ved postkassen står en bil parkert, og han ser med en gang at det er føderale agenter. To menn kommer ut – dette er i begynnelsen av opprullingen av Russiagate – og de sier: – Vi har lest det du skrev i dag, og du er på sporet av noe riktig stort. Du rører ved toppen av isjfellet. Vi vil at du skal fortsette å grave.

– Hvorfor vil dere dét? spør Salomon.

– Fordi de rettighetene og maktmidlene vi har fått, er blitt misbrukt. Når det blir kjent, vil de bli tatt fra oss fordi de ikke er brukt i god tro. Da vil Amerika være mindre forberedt mot ytre og indre fiender, sier mennene.

Det gjorde sterkt inntrykk.

Solomon sier at bare halve jobben er gjort. Sannheten er kommet på bordet, vi vet nok til å se mønsteret og hvem som gjorde hva. Men ingen er stilt til ansvar. Før det skjer, er ikke jobben gjort. Da vil en ny administrasjon misbruke statens makt på samme måte som Obama og Biden. Og velgernes tillit vil forsvinne.

Avdekkingen av hva som har foregått – gjennom kongresshøringer og i pressen – viser at Obama og byråkratene fortsatt motarbeider at sannheten skal komme for en dag. De var sikre på at Hillary skulle vinne, og da ville ingenting av dette blitt oppdaget. Selv nå nekter de å kaste inn håndkleet, kampen fortsetter, mer bitter enn noen gang. Disse menneskene har ingen respekt for lov og rett, og det er dét som gjør amerikanerne virkelig forbannet.