Balthus The Cardgame (1950)

Forrige søndag stilte jeg spørsmål med hvordan vi har kommet dit at det oppleves som legitimt å drive heksejakt på personer som Hans Geelmuyden og J.K.Rowling. I dag er det naturlig å ta steget videre, vurdere hvorfor det liberale demokratiet bare er liberalt for gitte grupper, og ikke hele fellesskapet.

I et intervju med Klassekampen fredag drøfter Anki Gerhardsen, som selv er medlem av den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen, dette spørsmålet. Klassekampens journalist viser til et åpent brev J.K. Rowling og en rekke andre amerikanske forfattere og intellektuelle skrev til det amerikanske magasinet Harper’s. I dette brevet skriver de at et trangt ytringsrom er å forvente fra høyreradikale, og at de er bekymret for at det er en økende trend i samfunnet for øvrig.

I brevet skriver gruppa at «intoleranse overfor meningsmotstanderes holdninger, utstøtelse og offentlig uthengning har blitt moteriktig, og en tendens til å redusere komplekse politikkspørsmål til blendende moralsk selvsikkerhet». Anki Gerhardsen mener dette går til kjernen av det hun frykter, samtidig som hun forsvarer det liberale demokratiet.

Det vi imidlertid må drøfte, er om ikke det liberale demokratiet i seg selv dyrker fram kreftene som krever konformitet og krav om renhet.

I spørsmålene knyttet til religion, innvandring, etnisitet, kultur, kjønn, seksualitet og samliv, har det liberale demokratiet ikke bare gitt seg selv retten til å administrere samfunnets møte med disse, men også oppheve muligheten til å snakke sant om deres innhold. Samtidig drøfter aldri det liberale demokratiets forsvarere hvordan deres avgjørelser vil påvirke statens forpliktelser, noe dagens debatt tydelig viser.

Vi så et godt eksempel på denne unnfallenheten da Stortinget den 26. mai vedtok å tillate eggdonasjon og statlig finansiering av kunstig befruktning til enslige kvinner. I løpet av en mange timers lang debatt var det ingen som berørte det faktum at Stortinget nå i prinsippet avviklet kjernefamilien og anerkjente muligheten for at alle barn i Norge kan bli født av enslige kvinner. Ingen ville innrømme hvilken makt Stortinget tilranet seg, og at den retten de nå ga til noen grupper, måtte forsvares ideologisk overfor alle andre.

Vi så det samme i 2013 da ideen om flytende kjønnsidentitet ble vedtatt og i 2020 da loven om offentlig støtte til trossamfunn gikk gjennom uten særlig motstand.

Det er ikke høyresiden i Vestens politiske landskap som fremmer denne typen lovgivning, men de samme liberale som nå begynner å mislike de sosiale sanksjonene de selv blir møtt med i den offentlige debatten. De nekter å se at et post-kristent samfunn, som ikke lenger har den ultimate krenkelsen, den korsfestede Jesus Kristus, å bygge samfunnet på, må definere seg selv på nytt. De vil ikke se at i Kristus er grunnlaget for dagens krenkelseskultur en umulig tanke. På samme måte som den destruktive offermentaliteten som ødelegger ytringsfriheten, fordunster i møte med en korsfestet Gud.

I det liberale demokratiet har man opphøyd enkeltindividet, gjerne representanter for minoriteter, og deres «levde erfaringer» til en postmoderne opplevelse av det hellige. Og i fraværet av Gud må disse erfaringene forsvares av fellesskapet. Vestens lovgivende forsamlinger kan derfor ikke i det ene øyeblikket forsvare transpersoner og vedta at kjønnsidentiteten er flytende, at mennesket definerer seg selv, og i det neste øyeblikket la være å angripe dem som benekter denne virkelighetsoppfatningen, men ikke bare av seg selv. Den lovgivningen som nå foreligger gir også aktivister fri adgang til å trakassere meningsmotstandere. Det interessante er at lovgiverne synes å bli forbauset over at det fortsatt er noen som ikke deler deres oppfatning, at ikke alle er omvendt, at dette forsvaret et nødvendig.

Det er derfor avgjørende for oss at vi forstår den dynamikken som ligger til grunn når for eksempel vår egen Halvor Fosli blir oversett og utestengt av kultureliten. Han angriper, og krenker selve idégrunnlaget for det multikulturelle samfunnet, på samme måte som J.K Rowling krenker ideen om det fullstendig autonome mennesket. Det er ikke nødvendigvis forsvaret av innvandrere og transpersoer som er utgangspunktet utestengelsen av Halvor Fosli og Rowling, men forsvaret av en ideologi som framstår som en ny type teologi.

En liberal ideologisk plattform som sier at religioner, etnisitet, kjønn og familie ikke betyr noe i seg selv, må også være villig til å forsvare de som opplever seg krenket fra meningsmotstandere og mot ideologisk motstand generelt. De brutale sosiale sanksjonene vi er vitne til overfor de som tråkker over gitte grenser er derfor ikke en konsekvens av klassisk konservativ tenkning, men et nødvendig resultat av et liberalt demokrati som har gitt seg selv makten til å definere mennesket på nytt.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp Halvor Foslis bok her!