De brenner våre kirker

Brannen i Notre Dame skremte mange. Det var som et varsel, et omen. Bilde av korset i det nedbrente skipet er som fra en erobret by. Nå har nok et uvurderlig monument blitt herjet av brann, og denne gang er det klart fra første stund at brannen er påsatt. Nå må kirkene beskyttes akkurat som andre offentlige bygninger, med lås og adgangskontroller. Eller skal de stå åpne, så vandalene kan komme inn? Foto: Philippe Wojazer/Reuters/Scanpix

Å gå til angrep på en katedral i et sentralt europeisk land er ikke bare en forbrytelse, det er et angrep på vår sivilisasjon.

Medienes og politikernes taushet er talende. Vi vet hva den betyr: De vil ikke snakke om det. De snur seg bort.

Men hadde det vært en moske som ble så mye som antastet, ville det utløst en kampanje og tiltak i fleng: Reaksjonene har blitt skrudd opp for hver gang det har skjedd noe.

Angrep på gudshus er alvorlig, men hvorfor gjelder reaksjonene bare moskeer?

Her snakker vi om en katedral med et 400 år gammelt orgel som er ødelagt, uerstattelige verdier er gått tapt. Men vi hører ingen reaksjoner fra politikerne, ingen uttalelse fra Den norske kirke.

Mediene og de venstreorienterte journalistene har ført en kampanje mot kristendommen i lang tid. De har drevet frem avkristningen under dekke av å være mot «mørkemenn». De senere år har de fått selskap av politikere som ønsker en likestilling mellom religionene. Slik må det være på tegnebrettet til arkitektene bak det nye Norge.

Men virkeligheten vitner ikke om noen likestilling. Den ene gruppen går til angrep på gudshusene til landet de er kommet til. Det er en krigshandling.

Vandalisering av kirker og kristne monumenter har lenge florert i Frankrike, men har også forekommet i Tyskland, Danmark, Sverige og Norge.

Det er ikke lenge siden Dombås kirke brant. Det viste seg å være en somalier som ville ta hevn for at SIAN brente en koran i Kristiansand. Mediene torde ikke ta i sammenhengen og gjorde brannstifteren til en lokal størrelse.

Men vi ser hva vi ser. Vi ser at den likegyldighet og overgivelse mediene og politikerne legger for en dag overfor kirkene, er omvendt proporsjonal med beskyttelsen av islam og dens tilhengere. Det må ikke krummes et hår på deres hode.

I utgangspunktet er vi enig i at man ikke skal skade mennesker eller bygninger. Men når deres tilhengere går til angrep på våre gudshus og det ikke resulterer i reaksjoner fra våre myndigheter, er ordet likestilling meningsløst. Da blir det bare et fripass til overgrep.

Vi ser overgrep hver eneste dag, mot våre kvinner og barn, og nå mot våre gudshus.

Vi har nettopp opplevd et bestialsk drap på en norsk kvinne i Sarpsborg. Hun satt intetanende og ventet i sin bil ved busstasjonen da en mann river opp døren og kjører en kniv i henne. Mediene går ikke inn på hva som skjedde. Men vi kan ikke la være å tenke på hvilken brutal død Marianne Haugen led.

Norske kvinner og menn skal ikke drepes på åpen gate i en norsk by mens de gjør noe så hverdagslig som å vente ved en busstasjon.

Philippe Manguillot så frem til å gå av med pensjon.

Eller ved å gjøre jobben som bussjåfør! Vi har ikke glemt Philippe Mangouillot, som for kort tid siden ble overfalt av fire unge menn i den franske byen Bayonne fordi han nektet dem adgang uten munnbind. De slo ham så hardt at han døde av skadene en uke senere.

Slike scener gjentar seg over hele Vest-Europa hver eneste dag. Ikke med samme dødelige utfall, men angrepene har samme karakter. Fyens Stiftstidende fortalte nylig at kontrollørene på bussene i og rundt Odense opplever å bli angrepet ukentlig, og det er bestemte linjer som er særlig utsatt. Dette er noe annet enn «sniking», det er en total forakt for at den danske stat hevder sin makt og myndighet.

Men de samme myndigheter nekter å ta inn over seg at de står overfor en «vill» og systematisk undergraving av deres makt og myndighet. De som angriper uniformerte, er bare den voldelige delen av dem som krever stadig større rettigheter.

Politiet kan fortelle at foreldrene ikke bryr seg om hva deres barn og unge foretar seg. De kommer ikke til foreldremøte. Politikerne og mediene orker ikke ta inn over seg at foreldrene ikke bryr seg om våre samfunn. Det interesserer ikke foreldrene at deres unge går løs på samfunnet. Det er jo ikke deres. De har aldri fått noen reaksjon før, så hvorfor ta klagene alvorlig nå?

Når det skjer noe med deres gudshus, danner nordmenn en menneskelig ring rundt moskeene, for å vise at vi bryr oss.

Men vi bryr oss ikke om våre egne gudshus, selv ikke når de vandaliseres og brennes.

En norsk ordinert prest kan leke med tanken på at Nidarosdomen burde rives, og at øksen skal tas ut av Kirkens symbol. Full avvæpning.

Vi overgir vår kulturarv, og mediene og politikerne later som om de ikke forstår hva som foregår.

Det verste er denne likegyldigheten, som om ingenting av det som er vårt, betyr noe.

Bare deres.

Det er sykt, og ender ikke vel.

Trykket av det som skjer er så voldsomt at vi fortrenger det. De samme som ivrer for åpne grenser, sletter fra hukommelsen hva som er åpenhetens pris.

Men hver gang det skjer noe brutalt, blir vi minnet om sammenhengen, og vi nekter å gi slipp på hukommelsen.

Derfor minnes vi de tre døtrene til en av Danmarks rikeste, Anders Holch-Povlsen, som ble drept da jihadister gikk til angrep på kirker og hoteller 1. påskedag på Sri Lanka. I fjor. Det er bare et drøyt år siden, men det er allerede visket ut av minnet, likesom videoen Document hadde lagt ut av en av jihadistenes taler. YouTube har slettet den. De vil ikke at vi skal huske og forstå.

Men hvordan kan man glemme et slikt bilde: