Samme scene utspiller seg i ghettoer over hele Skandinavia: Det sørges over unge menn som er blitt skutt. Nylig ble en ung somalier begravet i Vollsmose i Odense, akkurat slik det skjedde med Kamil Hara i Søndre Nordstrand Muslimske Senter 14. januar. Han skulle imidlertid sendes hjem til Tyrkia for å begraves der. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ntb Scanpix

Dagbladet ble oppringt av en av «gutta» som ligger i konflikt med politiet på Mortensrud. Gutta ville at Dagbladet skulle se saken fra deres vinkel. Dagbladet hadde ingen problemer med det.

Hvis man skal tro Dagbladet, er ungdommene ofre for politiets vilkårlige voldsbruk.

Dette er historien til noen av ungdommene som bor i et av Oslos mest utsatte områder.

Problemet er at Dagbladet har så stor empati med ungdommene at de mister avstanden som er nødvendig for å gjengi virkeligheten. Det blir «guttas» virkelighet, og de er en del av problemet.

Den handler om følelsen av å stå alene mot Norge og en mur av mistillit, fra politiet og samfunnet ellers. Og om skepsis og hat til politiet og myndigheter.

Mortensrud er beryktet, Det er neppe politiet som har gitt stedet et dårlig rykte.

Historien er tynn. Hvis det er Øistein Norum Monsen som har fulgt mennene i fire måneder, er utbyttet magert. «Vi» vet en del om gjenger og rulleblad. «Vi» kjøper ikke at det er politiet som har ødelagt jobben til «Yasser». Saken ble henlagt, men vi får ikke vite hvorfor han ble varetektsfengslet eller om han har flere saker på seg.

Det er en grunn til at politiet stiller ti mann mot en vegg og ransaker dem. Politiet gjør det ikke for å trakassere. Hvorfor skulle de dét? Men dét antyder Dagbladets journalist. Det blir for dumt.

– De setter oss i en sånn situasjon at folk ser på oss som kriminelle. Når seks–sju politifolk stiller en gjeng ungdommer inntil veggen og skriker, tenker ikke en person som ser den scenen at politiet har feil, sier en tredje ungdom.

Trolig er de kriminelle.

Hvem er Hanne-Karine Sperre? Når det eneste hun har å kjøre frem, er ære og krenkelse, tror vi ikke på henne. Det er for lett.

Frilansjournalist Hanne-Karine Sperre reagerte kraftig på politiets framgangsmåte da hun ble vitne til et skue som, ifølge ungdommene, ofte utspiller seg på Mortensrud.

– Det var måten det ble gjort på. Foran søsken, barn, forbipasserende, foran taxisjåførene. Det opplevdes som krenkende, sier Sperre.

De unge mennene ser på politiet som fienden. Men er det politiets skyld?

De føler seg stemplet. De opplever at politiet er fiende.

Dagbladet mener at det er politiet som er fienden, men tør ikke skrive det. Men det er dét mennene mener. De er ikke gutter, de er mellom 19 og 23 år.

Langt om lenge kommer poenget med henvendelsen til Dagbladet frem: Mennene vil ha hjelp til å bli kvitt politiet. Det er et velkjent motiv. Da gjelder det å hausse opp kontrollene til overgrep.

Politiets tilstedeværelse på Mortensrud begynte å slite på lokalsamfunnet, mener ungdommene.

Ordet stigmatisering dukker opp. Det er politiets skyld at ungdommene ikke får seg jobb.

– Stigmatisering. Jeg var på et jobbintervju, og da jeg fortalte at jeg bor på Mortensrud, så mistet han lysten med en gang. Når han ser jeg er i 20-åra, så tenker han at jeg er en av de gutta som lager problemer som det skrives om, sier Yasser.

Trolig er Yasser en av gutta som lager problemer, og arbeidsgivere tar ingen sjanser.

Historiene de forteller, er nesten en dårlig karikatur: De blir alltid stoppet av politiet, og det er aldri deres skyld! Tror Dagbladet at lesere er så dumme?

– De har siktet tunge våpen mot oss fordi de har trodd at det har vært avfyrt skudd, når det bare har vært småunger som har lekt med kinaputter, sa en annen.

Særlig.

Dagbladet gjenforteller en episode der politiet inne i parkeringshuset under varesenteret må be om assistanse. Folk fra Delta-styrken står diskré ved inngangen. Skal Dagbladet ha oss til å tro at politiet gjør dette for moro skyld?

Reportasjen glir over i pastisj, en dårlig kopi.

– Barn ned i 11–12-årsalderen stoppes og sjekkes av politiet. De vil gjøre ungdommene redde i stedet for å hjelpe, sa en femte.

– Når barn opplever det, så er det helt forferdelig. Når de spør hvorfor, så blir svaret hudfargen din, sa «Yasser».

Selvfølgelig hørte rasisme med i en slik reportasje. Dagbladet snakker bare med politi som bekrefter ungdommenes historier. Denne gang heter han Bård Dyrdal. Han får seg til å si:

Om tilliten til politiet skades nok hos dem vi trenger mest, så kan vi få svenske tilstander.

Ok, så svenske tilstander kommer av at svensk politi har gått for hardt frem? Det er dét som har gjort at kriminelle strukturer har overtatt makten?

Dagbladet faller for de unge mennenes historier. De er flinke til å fortelle historier som innebærer et press: Tro på oss, ellers! Og Dagbladet stiller ikke spørsmål ved det de sier. Dagbladet fremfører hva mennene sier til politiledelse Øst, og John Roger Lund sier de har et problem hvis befolkningen ikke aksepterer dem.

Dagbladet over-identifiserer seg med de unge mennene, og fremstillingen av politiet er usannsynlig. Halil Kara (21) ble drept 10. januar.

Kort tid etter drapet rykket store politistyrker ut og omringet Shell-stasjonen ved E6 på Mortensrud. En av Deltas Land Cruisere parkerte midt på plassen. Takluka åpnet seg, og en maskert politimann rettet maskinpistolen mot personene som hadde samlet seg på bensinstasjonen. De hadde akkurat fått vite at vennen deres var blitt skutt og drept noen kilometer unna.

Retter politiet maskinpistoler mot folk uten grunn?

Hara var hjelpelærer på en skole i nærheten, sammen med to–tre andre. De mistet jobben etter at Hara ble drept. Dagbladet nevner ikke en nærliggende grunn: Skolene og foreldrene frykter hevn, som kan ramme barna.

Dette tøffe miljøet skriver ikke Dagbladet noe om, og vi er overlatt til å gjette på hvor «guttene» plasserer seg.

Hara ble drept, og nå venter man på hevnen. Er det noe rart at politiet er på tå hev?

– Svenske tilstander uten tillit