Kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen fotografert da hun i mars 2011 mottok NTBs språkpris for 2010. Foto: Berit Roald / NTB / scanpix
Hege Ulstein, til daglig kommentator i Dagsavisen, sitter i Prosas redaksjonsråd. Hun var dermed en av dem som ga råd til redaktør Merete Røsvik da hun var i tvil om hva hun skulle gjøre med en bestilt anmeldelse av Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid, skrevet av historiker og kritiker Per Hem. Det endte med refusjon, som vi vet.
Røsvik ville holde boka – og forlaget – utenfor det gode selskap.
I en e-post til kritikeren begrunnet hun refusjonen slik: «Det er rett og slett fordi eg har skifta syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som ’innafor’.»
Men det er noe annet og mer allment jeg vil ta opp med Dagsavisens Hege Ulstein.
I et intervju med Dag og Tid bekrefter Ulstein at hun ikke har lest boka, og at hun bare ga råd i anledning kvaliteten på anmeldelsen.
Det er først verdt å merke seg at Ulstein stiller høyere krav til omtale av en innvandringskritisk bok enn hva som rutinemessig slipper gjennom av omtaler og kritikk av innvandringsliberale bøker. I dette sitatet er det en åpenbar dobbel standard:
Hege Ulstein meiner det er feil å oppfatte redaktørens refusjon som politisk motivert. Det er heller tale om at ei melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst. Elles meiner ho at alle redaktørar har ein sjølvsagd rett til å vere normativ i arbeidet sitt og suverent skal kunne bestemme kva dei ønskjer å gi ei røyst, og kva dei synest er eit relevant og viktig bidrag i samfunnsdebatten.
Dag og Tid spør konkret:
– Meiner du at den typen bøker som det her er tale om, skal haldast utanfor Prosas spalter?
– Det ligg ikkje i mi rolle å ta stilling til det, men ut frå det eg veit om boka og korleis Fosli har valt å profilere seg i den offentlege debatten, opplever ikkje eg han som ein så interessant samfunnsdebattant at det er viktig å gi han meir merksemd. Men eg har altså ikkje lese den nye boka.
Sjølv om Hege Ulstein ser at mykje av det Fosli skriv, ikkje er så fjernt frå det fleire Frp-arar jamleg ytrar i offentlege debattar og på sosiale medium, vil ikkje det seie at ho meiner fleire skal opne spaltene sine for dette. Ho syner til det siste Facebook-innlegget til Per-Willy Amundsen, om familien Bulhan på Elverum som blir utsett for vald og rasisme, og kjenner ingen trong til å lyfte slikt fram, spreie det og gi det anerkjenning.
– Ved politisk usemje, anten det gjeld klima, likestilling eller innvandring, trur eg det er viktig å imøtegå det og stå for det ein sjølv meiner. Men det kan bli for mykje òg. Den engelske avisa The Guardian trykker ikkje lenger innlegg frå klimafornektarar. Somme vil sikkert hevde at det er ei knebling av ytringsfridommen, men det meiner ikkje eg.
Slik leser jeg dette: Jeg er etter Ulsteins oppfatning ikke en «så interessant samfunnsdebattant» at jeg fortjener offentlig oppmerksomhet i større grad enn jeg klarer å få til selv. Hun støtter scenenekt, no-platforming som det heter på engelsk, av meg.
Spørsmål til portvoktere som Hege Ulstein må bli: Hvilke skribenter som skriver om innvandring og integrering er interessante samfunnsdebattanter?
Mitt inntrykk er at Ulstein-typene mener de interessante debattantene tilhører spekteret fra høyresiden i Ap til Rødt, og det som særpreger disse er at de er lite opptatt av hva innfødte nordmenn erfarer eller hva norske lokalsamfunn og Norge som nasjonalstat tåler.
Samfunnskritikk fra konservativ side blir fort «for mykje», og Ulstein mener man bør gjøre som The Guardian med klimarealister: Nekte dem spalteplass.
Jeg ber alle merke seg denne illiberaliteten, denne mangelen på raushet, toleranse, nysgjerrighet og respekt for meningsmangfold. Mange sier de liker mangfold, men støtter i praksis meningsenfold.
Hege Ulstein viser i intervjuet med Dag og Tid også hvor lite hun selv kan om innvandring og integrering. Hun tror at en meningsmåling alene kan si all verden:
– Aksepten av innvandring har gått opp dei siste åra. Så det kan vere god grunn til å hevde at dette handlar om marginale miljø, som rett nok er svært høgrøysta og flinke til å profilere seg i sosiale medium. Eg har inga tru på at det er nokon vits i å gi slike haldningar meir merksemd.
Mange nordmenn sier at de er positive til innvandring, hva er det da å mase om, liksom? Å tro at debatten om innvandringspolitikk er avsluttet fordi nordmenn er mer positive til innvandrere nå enn før, er vel slikt som skribenter som svenske Alexander Bard kaller journalistisk latskap.
Hva skal vi med bøker og samfunnsforskning dersom man bare kan få sannheten gjennom en surveyundersøkelse?
Hadde Ulstein lest boka mi, ville hun skjønt hvor forenklet og fordummende hennes resonnementet er.
Konsekvensene av de siste tiårenes – og ikke minst en fortsatt – masseinnvandring inn i den norske velferdsstaten, i stor grad fra klankulturer uten relevant kompetanse og med verdier og normer i konflikt med våre vestlige, vil bli svært alvorlige, sosialt, kulturelt og økonomisk. Dette er en mye mer sannsynlig antakelse enn at kloden kommer til å koke som følge av klimagassutslipp.
Reality bites, som det heter. Virkeligheten vil også slå inn over kultur- og medie-eliten, og deres inntil nå nokså beskyttede liv.
Så kan vi jo snu spørsmålsstillingen: Bør Hege Ulstein regnes som interessant samfunnsdebattant selv?
En stilling som kommentator i den tungt statsstøttede Dagsavisen sier jo en del, det er klart. Hun står ikke høyt i kurs for min del, og avisen hennes har jeg sagt opp abonnementet på for mange år siden. Det er ikke slik at jeg venter med å ta stilling til et tema før jeg har lest hva Ulstein mener om en sak. Men andre kan ha stor tillit til henne, hva vet jeg, hun deltar rett som det er i NRK, har jeg sett. Men det gjør jo også så mange andre, invitasjoner dit må regnes som devaluert. Utvalget gjøres vel mye på grunnlag av politisk korrekthet og en evne til å prate i vei.
Som portvokter på sakprosafeltet, en som har makt til å slippe noen inn, holde andre ute, slik Prosa-saken dokumenterer, hva bygger hun kompetansen på? Hvor henter hun selvtillit til å vurdere hvilke bøker som er verdt å anmeldes i det faglitterære flaggskipet, Prosa?
Her kommer hennes bachelor i norsk og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo inn, selvsagt, men bachelor er det mange som har i dag.
At hun var medforfatter på Yngve Ekerns bok Kjøttfrie dager (Kagge, 21012), må vi ta med. Kagge gir ikke ut hva som helst, jeg har selv jobbet som redaktør der et år. Men det er vel urimelig å tillegge denne utgivelsen altfor stor vekt?
Bøker eller artikler som holder et visst akademisk nivå, glimrer med sitt fravær.
Det framstår som Ulsteins viktigste kapital er en bestemt form for moralisme. En nese for å se hva som er «innafor». En evne til å vurdere når noe blir «for mye». Hva som er anstendig. En nedlatende, selvsikker definering av hvem som er «interessante samfunnsdebattanter», uten å oppgi kriteriene for rangeringen.
En samlet vurdering av kommentator og redaksjonsrådsmedlem Ulstein blir da: Jeg skal ikke scenenekte Hege Ulstein i det hele tatt, og jeg ønsker henne lykke til i hennes journalistiske arbeid, men hun har ikke personlige eller faglige kvalifikasjoner til å bekle en portvokterrolle i norsk kultur- og medieverden. Hun passer egentlig ganske godt i Dagsavisen, en middelmådig hovedstadsavis som aldri ville overlevd uten millioner i pressestøtte (29 millioner i 2019).
Det er ikke ofte jeg skriver polemisk om personer. Men jeg hadde en høne å plukke med Hege Ulstein. Hennes kommentarer om meg, etterlot en irritasjon. Nå har den fått utløp.
Kjøp billetter til foredrag her!
