Blomster lagt ned ved stedet der Marianne Haugen ble angrepet og knivstukket. Hun døde senere av skadene. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Vi ser nå stadig tydeligere at det er to standarder for krimjournalistikk i Norge. Det spesielle er at politiet og mediene er enige om hva som skal holdes skjult og hva som skal frem.

Det gikk to dager etter de forferdelige knivstikkingene i Sarpsborg før vi fikk vite at kvinnen som ble drept var norsk: Marianne Haugen. Vi fikk relativt raskt vite at den drepte ikke tilhørte samme etniske gruppe som gjerningsmannen. Det er normalt newspeak for at hun er norsk, og gjerningsmannen er utlending. Men vi kan ikke rapportere antagelser, selv om leserne har begynte å slutte seg til hva som har foregått like mye ut fra hva som ikke sies, som det som sies.

Er mediene klar over hva dette gjør med deres troverdighet?

«Hvem» og «hvorfor» er de to sentrale spørsmål alle vil ha svar på ved slike grufulle hendelser. TV 2 var den som ga den første ledetråden onsdag. Midt i et intervju med mannen til kvinnen som ble lettere skadd, sier vedkommende at han kjenner gjerningsmannen: – Jeg har sett ham i moskeen.

TV2 har ikke heist denne opplysningen opp. Normal nyhetsjournalistikk tilsier at det skulle vært i overskriften.

Men det er det ikke i det nye Norge. Der er alt som setter muslimer i dårlig lys uvelkomment, noe som skal feies under teppet.

Derfor er folk på vakt: Hva er det som kommer frem, og ikke minst: hva holdes tilbake?

Hvis folk merker at sentrale opplysninger holdes tilbake, slår mistanken inn om at gjerningsmannen kan være en av våre nye landsmenn. I dette tilfellet slår VG torsdag opp på forsiden at «hun var et varmt menneske«, men får seg ikke engang til å fortelle at hun er norsk. Det er ynkelig.

Vi får vite at hun hadde en datter og levde et stille og rolig liv. De normale kjennetegn; navn og bilde, som VG ellers er gode på når det skal appelleres til følelser, er fraværende.

Hvorfor? Det kunne vendt følelsene mot gjerningsmannen, og det ønsker ikke VG.

Ham er det synd på. Han har hatt en psykiatrisk historie. Han har hatt det vanskelig, levd for seg selv.

Unnskyld meg, men det er mange nordmenn som også har det vanskelig. Vi kan ikke huske at mediene legger samme innlevelse til grunn hvis de går amok med kniv.

Denne empatien begynner å bli gjennomgående når det er muslimer som går til angrep på omgivelsene. Det er det ikke vanskelig å dokumentere. Saker reises som terrortiltaler, som terrorforsøket på Grønland i Oslo, men etter en stund frafalles tiltalen. Samme med mannen som kjørte kniven i en kvinnelig kunde på Kiwi i Møllergata. Først kom det uttalelser om at han ville drepe vantro. Deretter ble det snakk om psykatri.

Med norske voldsutøvere er det omvendt: Man leter ikke med lys og lyke etter unnskyldninger og formildende omstendigheter. Og hvorfor skulle man det? Men politiet og mediene nøyer seg ikke med det. De bruker fri fantasi. De kommer med opplysninger som er ren ønsketenkning:

Visepolitismester i Oslo Roger Andresen var en av de første som karakteriserte 22. juli-terroristen:

Han bekrefter at Breivik skal tilhøre et kristent, fundamentalistisk, høyreekstremt miljø på Østlandet. Han ønsker imidlertid ikke kommentere om Breivik tilhører en gruppering.

Også Manshaus fikk klistret «kristen» til seg fordi han hadde vist interesse for læstadianere. Kristen-konservativ assossieres med far right blant «opplyste» moderne nordmenn. Man trenger ikke ha mye å gå på før «kristen» slås i bordet. Den stikk motsatte reaksjon av hva som skjer hvis det er muslimer.

Det reiser flere spørsmål og problemstillinger:

Det er heldigvis ikke så mange norske eller europeiske galninger som tror det har noe for seg å drepe andre mennesker. Manshaus var en tragisk skikkelse. Men likevel gikk medier og politikere amok og gjorde akkurat det som de ellers formaner nordmenn om ikke å gjøre: Man brukte angrepet på moskeen i Bærum til å mobilisere politikerne til «dugnad» mot muslimhatet. Alle stilte opp, også justisminister Jøran Kallmyr fra FrP:

Kallmyr sier til Dagbladet at det er altfor mye muslimhat i Norge, og mener vi i større grad må bekjempe falske nyheter.

– Personer som sprer hat, mangler kunnskap, sier justisministeren. (– Altfor mye muslimhat)

Visse handlinger ser ut til å utløse tankelammelse hos ansvarlige personer:

Han mener det er viktig at vi bekjemper fake news sammen, og ønsker blant annet kildekritikk inn i skolen.

– Mange får vrangforestillinger fordi man hører at muslimer har gjort det ene og det andre i for eksempel andre land, og tror det er bevis for at noen er slemme.

Kallmyr sier at han ser at noen personer tror på vrangforestillinger, og sier at det er de som får slike vrangforestiller som begår slike handlinger.

Man får vrangforestillinger fordi man «hører» at muslimer har gjort «det ene og det andre» i andre land. Fake news, må vi anta. De leder til vrangforestillinger og det kan få utløse handlinger som i Bærum.

Jøran Kallmyr sto ved siden av Erna Solberg da han sa dette. Det var slik cancel culture oppsto i Norge: Det er visse ting du kan si, og visse ting du ikke kan si. Virkeligheten er sekundær.

Da George Floyd ble drept sto det offisielle Norge klar til å gå ned på kne.

Er det resultatet av dette vi ser i dekningen av Sarpsborg-drapene?